Skriftlig spørsmål fra Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) til barne- og familieministeren

Dokument nr. 15:1955 (2019-2020)
Innlevert: 16.06.2020
Sendt: 17.06.2020
Besvart: 24.06.2020 av barne- og familieminister Ida Lindtveit Røse

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp)

Spørsmål

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp): Storkammeret i Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg avgjorde, den 10.9.19, at Norge krenket menneskerettighetene til både mor og barn.
Hva gjør regjeringen, som konstitusjonelt ansvarlig, for å reparere krenkelsene i henhold til EMK Artikkel 46?

Begrunnelse

Ifølge Regjeringens nettside ligger fremme av menneskerettigheter og demokratiprinsipper i kjernen av norsk utenrikspolitikk. Videre står det at de mest sentrale forpliktelsene for Norges del når det gjelder menneskerettigheter er nedfelt i konvensjoner utarbeidet i regi av FN og Europarådet. Som Den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen (EMD).
Jeg er gjort kjent med at etter at Norge ble døm i EMD i fjor høst, svarte statsråd Ropstad på spørsmål om dommen til uavhengig stortingsrepresentant, Ulf Leirstein, "at Den biologiske moren er tilkjent erstatning, som vil bli utbetalt. Det er de rettslige følgene av dommen.»
I kjennelse av 9 juni 2020, HR-2020-1201-Aå, (sak nr. 20-007980SIV-HRET) sier Høyesterett i premiss 28:

"(28) EMK artikkel 46 nr. 1 fastsetter at «[t]he High Contracting Parties undertake to abide by the final judgment of the Court in any case to which they are parties». Av artikkel 46 nr. 2 fremgår at Europarådets ministerkomité er tillagt oppgaven å føre tilsyn med fullbyrdelsen av dommen. Artikkel 46 innebærer at medlemsstaten etter at krenkelse er konstatert, ikke bare plikter å avslutte en vedvarende krenkelse, men også å reparere følgene av krenkelsen så langt som mulig slik at den krenkede part så vidt mulig stilles i samme posisjon som vedkommende ville vært dersom krenkelsen ikke hadde skjedd, jf. EMDs storkammerdom 29. mai 2019 Ilgar Mammadov mot Aserbajdsjan avsnitt 150."

Følgelig sier Høyesterett slik jeg forstår det at Norge plikter å avslutte de vedvarende krenkelsene, og at de krenkede så langt som mulig skal stilles i samme posisjon som om krenkelsene ikke hadde skjedd.
Dette her mener jeg for det første at ikke er helt i samsvar med det statsråd Ropstad svarte Leirstein at var følgene av dommen.
Og for det andre så er det nå gått over 9 måneder siden storkammerdommen falt, og den informasjonen jeg har fått tilsier at krenkelsene mot Lobben og sønn slik de er beskrevet i dommen, vedvarer.
Lite om noe er heller gjort fra regjeringen, som konstitusjonelt ansvarlig, for å gjennomføre reparasjonen primære mål, restitutio in integrum.
Jeg gjør også oppmerksom på at heller ikke det mor ble tilkjent av EMD i form av kostnader og utgifter skal ha blitt betalt til henne.

Ida Lindtveit Røse (KrF)

Svar

Ida Lindtveit Røse: Det er bra at foreldre kan bringe barnevernssaker inn for en internasjonal domstol og at Norge kan få et korrektiv utenfra der det er nødvendig. Vi tar dommene fra EMD på det største alvor, og vi jobber kontinuerlig med å styrke og forbedre barnevernet.
Storkammeret i Den europeiske menneskerettighetsdomstol (EMD) fastslo ved dom 10. september 2019 at Norge hadde krenket retten til respekt for familielivet i artikkel 8 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) overfor klager og hennes sønn. EMK artikkel 41 gir EMD anledning til også å dømme staten til å betale erstatning («Just satisfaction») som følge av krenkelsen.
Domsslutningen i den aktuelle dommen lyder i sin helhet slik

1. Dismisses, by fifteen votes to two, the Government’s preliminary objection;

2. Holds, by thirteen votes to four, that there has been a violation of Article 8 of the Convention in respect of both applicants;

3. Holds, by sixteen votes to one, that the finding of a violation constitutes in itself sufficient just satisfaction for the non-pecuniary damage sustained by the second applicant;

4. Holds, by thirteen votes to four,
(a) that the respondent State is to pay the first applicant, within three months from the date on which the judgment becomes final in accordance with Article 44 § 2 of the Convention, the following amounts, to be converted into Norwegian kroner (NOK) at the rate applicable at the date of settlement:

(i) EUR 25,000 (twenty-five thousand euros), plus any tax that may be chargeable, in respect of non-pecuniary damage;

(ii) EUR 9,350 (nine thousand three hundred and fifty euros), plus any tax that may be chargeable, in respect of costs and expenses;

(b) that from the expiry of the above-mentioned three months until settlement simple interest shall be payable on the above amounts at a rate equal to the marginal lending rate of the European Central Bank during the default period plus three percentage points;

5. Dismisses, unanimously, the remainder of the first applicant’s claim for just satisfaction.

På bakgrunn av dommen ble staten dømt til å betale mor 25 000 EUR i erstatning for ikke-økonomisk tap (oppreisningserstatning), se domsslutningen punkt 4 (a) (i). Staten ble også dømt til å betale 9 350 EUR i sakskostnader og utgifter (domsslutningen punkt 4 (a) (ii). Klagers sønn ble ikke tilkjent erstatning, da EMD mente at konstateringen av krenkelse utgjorde tilstrekkelig reparasjon for krenkelsen han var utsatt for (domsslutningen punkt 3). Det fremgår av punkt 5 at EMD avviste ytterligere krav om oppreisning fra klager. Fristen for å betale erstatning var tre måneder fra domstidspunktet.
Barne- og familiedepartementet utbetalte 5. desember 2019 i samsvar med EMDs domsslutning EUR 25 000 i erstatning for ikke-økonomisk skade til klagers bankkonto. Departementet utbetalte samme dato EUR 9 350 til hennes daværende advokat til dekning av sakskostnader og utgifter.
I medhold av EMK artikkel 46 oversendte norske myndigheter den 11. mars 2019 en handlingsrapport til Europarådets ministerkomité om hvordan dommen er fulgt opp, blant annet i form av individuelle tiltak overfor klager, herunder utbetaling av erstatning og sakskostnader.
Handlingsrapporten beskriver muligheten norsk rett gir for klager til å be om gjenåpning av den nasjonale rettsprosessen om adopsjon som ble påklaget til EMD. Det er opp til de biologiske foreldre å avgjøre om de vil anmode om gjenåpning etter tvisteloven, og det er norske domstoler som må avgjøre om vilkårene for gjenåpning er til stede.
Jeg er kjent med at klager den 15. oktober 2019 fremmet begjæring om gjenåpning av saken. Begjæringen ble rettet til Høyesteretts ankeutvalg. Høyesterett besluttet å behandle kravet om gjenåpning i avdeling med fem dommere, og det ble også besluttet at Høyesterett først skulle behandle spørsmålet om det var Høyesterett eller tingretten som var rett instans for å behandle gjenåpningsspørsmålet. I EMDs dom var det tingrettens saksbehandling som ble vurdert å være i strid med kravene i EMK artikkel 8. Den 10. mars 2020 fremmet klager også gjenåpningsbegjæring overfor tingretten.
I kjennelse 9. juni 2020 (HR-2020-1201-A) besluttet Høyesterett å avvise begjæringen; den skulle vært rettet mot tingretten som var den instans som realitetsbehandlet adopsjonsspørsmålet og som fikk kritikk i dommen fra EMD.
I kjennelsen (avsnitt 28-31) redegjør Høyesterett for Norges forpliktelser etter EMK artikkel 46 nr. 1 til å oppfylle storkammerdommens innhold og domsslutning. Utgangspunktet er at medlemsstaten etter at en krenkelse er konstatert, ikke bare plikter å avslutte en vedvarende krenkelse, men også å reparere krenkelsen så langt mulig slik at den krenkede part så vidt mulig stilles i samme posisjon som vedkommende ville vært dersom krenkelsen ikke hadde skjedd. Høyesterett legger til grunn at Norge har plikt til å iverksette individuelle og generelle tiltak for å avslutte en vedvarende krenkelse så langt det er mulig. Høyesterett peker imidlertid videre på at det primært er opp til medlemsstatene å avgjøre på hvilken måte de vil følge opp sine forpliktelser etter artikkel 46. Høyesterett viser til at muligheten for gjenåpning er et sentralt virkemiddel i denne sammenheng.
Jeg har merket meg at Høyesterett i avsnitt 30 fremholder at det ikke kan utledes noen alminnelig plikt for medlemsstatene til å sørge for gjenåpning av rettsavgjørelser for at reparasjonsplikten skal være oppfylt. Et vilkår for gjenåpning er at dette er nødvendig for å reparere konvensjonsbruddet. I tillegg er det begrensninger i retten til gjenåpning, ved at gjenåpning ikke finner sted dersom det er rimelig sannsynlighetsovervekt for at en ny behandling av saken ikke vil lede til en endring av betydning for parten. Jeg viser til at Høyesterett i avsnitt 31 i kjennelsen understreker at forpliktelsen etter artikkel 46 må forutsette at domstolen som skal behandle gjenåpningsbegjæringen, foretar en grundig prøving av vilkårene for gjenåpning og at vurderingen av om det er sannsynlig at behandlingen av saken ikke vil lede til en endring av betydning, må være basert på et forsvarlig avgjørelsesgrunnlag.
På denne bakgrunn mener jeg at regjeringen har oppfylt kravene i domsslutningen i dommen fra september 2019. Erstatning for ikke-økonomisk tap samt sakskostnader er utbetalt. Når det gjelder mulig gjenåpning av den nasjonale adopsjonssaken, er dette spørsmålet til behandling i domstolene. For øvrig nevner jeg at Europarådets ministerkomité fremdeles har til vurdering de individuelle og generelle tiltak som er iverksatt etter storkammerdommen i september 2019, og som er beskrevet i regjeringens handlingsrapport som ble levert ministerkomiteen 11. mars i år. Komiteen kan derfor stille videre oppfølgingsspørsmål knyttet til de individuelle og generelle tiltakene. Departementet vil besvare disse innen gitte frister.
Dommene fra EMD inneholder relevante læringspunkter. Vi jobber derfor med å bringe kunnskap om disse ut til barnevernssektoren. Departementet har nylig sendt brev til alle landets kommuner om Høyesteretts avklaringer av den norske rettstilstanden i samsvar med dommene fra EMD, Grunnloven og barnekonvensjonen. Dette vil bidra til å gi en god retning for videre praksis i barnevernstjenesten. Fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker er opptatt av å følge opp dommene på en god måte, og mitt departement har hatt fagmøte med Sentralenheten for fylkesnemndene om EMD-dommene. Den nye barnevernsloven som fremmes for Stortinget i 2021 vil ha grundige vurderinger av menneskerettslige spørsmål. Disse tiltakene, sammen med blant annet at regjeringen har igangsatt et omfattende kompetanseløft, vil svare på utfordringer som EMD har påpekt.