Skriftlig spørsmål fra Solfrid Lerbrekk (SV) til arbeids- og sosialministeren

Dokument nr. 15:1071 (2019-2020)
Innlevert: 26.02.2020
Sendt: 26.02.2020
Besvart: 02.03.2020 av arbeids- og sosialminister Torbjørn Røe Isaksen

Solfrid Lerbrekk (SV)

Spørsmål

Solfrid Lerbrekk (SV): Vil regjeringen sikre at alle de som har mistet garantitillegg til uføre- og alderspensjon dette får tilbakebetalt det de feilaktig har blitt fratatt?

Begrunnelse

I Dagbladet 19. februar 2020 kommer det frem at 106 uføre- og alderspensjonister med opptjeningstid fra andre EØS-land i det stille ble fratatt store deler av pensjonen sin i 2014.
Dette skyldtes en nytolkning av loven, initiert av Arbeids- og sosialdepartementet (ASD) i 2013 og innført i 2014 med verken lov- eller forskriftsendring - praktisk talt uten offentlig oppmerksomhet.
I saken kommer det frem at ASD vil vurdere om den nye praksisen må endres, i lys av en EU-dom fra 2017.
Ifølge et tentativt anslag fra Nav har etaten latt være å utbetale omtrent 25 millioner kroner som følge av nytolkningen som trådte i kraft i 2014 - men Nav sier selv at det er et grovt og usikkert anslag.
I snitt mistet pensjonistene i underkant av 40 000 kroner i året, ifølge Nav.

Torbjørn Røe Isaksen (H)

Svar

Torbjørn Røe Isaksen: Garantitillegg etter trygdeforordningen artikkel 58 gis når loven der pensjonisten bor har bestemmelser om en minstegaranti uavhengig av opptjeningstid. Hensikten er å sikre et minstenivå når et slikt minstenivå er fastsatt i loven i pensjonistens bostedsland.
Norge anvendte trygdeforordningens bestemmelse om garantitillegg fra EØS-reglene trådte i kraft for Norges del 1. januar 1994, og ga garantitillegg ut fra et garantinivå svarende til minstepensjon beregnet som om all opptjeningstid i EØS var opptjeningstid i Norge. Tillegget sikret således en ytelse tilsvarende minste pensjonsnivå for alderspensjon ved 67 år, og minste årlige ytelse for uførepensjon/-trygd, beregnet som om samlet trygdetid i de EØS-landene som utbetalte pensjon, var opptjent i Norge.
Den norske praksisen ble tatt opp til vurdering i 2013 fordi vi da ble oppmerksom at vår praksis avvek fra de andre nordiske landene. Norge og Finland var på det tidspunktet de eneste nordiske landene som ga et slikt særskilt garantitillegg.
De ordningene som bestemmelsene i forordning 883/2004 artikkel 58 refererer seg til, er ordninger som gir et tillegg til ytelser fastsatt etter de vanlige reglene om trygdetids- og inntektsbaserte pensjoner når disse ytelsene ikke når opp til et fastsatt minstenivå. Etter en nærmere gjennomgang av rettspraksis om rekkevidden av bestemmelsen, ble det konkludert med at heller ikke den norske pensjonsordningen hadde en slik minsteytelse som trygdeforordningen artikkel 58 regulerte. Praksis ble derfor lagt om fra 2013 for nye tilfeller og fra 1. september 2014 for løpende tillegg.
I en dom fra EU-domstolen fra slutten av 2017 ble det slått fast at den svenske garantipensjonen (alderspensjon) var å anse som en minsteytelse etter artikkel 50 i den tidligere trygdeforordningen (nå artikkel 58).
Etter at dommen falt, startet Arbeids- og sosialdepartementet opp et arbeid med å vurdere konsekvensene av dommen, og på hvilken måte denne har betydning for Norge. Videre har ESA på eget tiltak, i brev av 24. februar 2020, startet en sak for å undersøke vår praksis. Henvendelsen vil bli besvart innen 24. mars 2020. Det er således for tidlig å si hvilke konsekvenser denne dommen vil få for norsk rettspraksis.