Skriftlig spørsmål fra Mona Fagerås (SV) til kommunal- og moderniseringsministeren

Dokument nr. 15:875 (2019-2020)
Innlevert: 06.02.2020
Sendt: 06.02.2020
Besvart: 17.02.2020 av kommunal- og moderniseringsminister Nikolai Astrup

Mona Fagerås (SV)

Spørsmål

Mona Fagerås (SV): Hva er den overordnede begrunnelsen for at kommuner med færre innbyggere med høyere utdanning enn landsgjennomsnittet får trekk i rammetilskuddet fra staten, er ikke dette en etterlevning fra hvordan ting ble drevet på landsbygda for veldig lenge siden og kunne dette være noe den nye kommunalministeren kunne tenke seg å gå nærmere etter i sømmene?

Begrunnelse

I Lofot-Tidene 03.02.20 kunne en lese om Vestvågøy kommune i Lofoten som går glipp av flere millioner kroner i statlige overføringer fordi folk ikke har utdanning!
Det er visst ikke forventet at kommuner med lavt utdanningsnivå har et like stort behov for barnehageplasser når utdanningsnivået er lavt. Og fordi Vestvågøy kommune har en lavere andel med utdanning utover videregående skole så mener staten at vi ikke trenger så mange barnehageplasser, forteller administrative kontrolløren i min hjemkommune Vestvågøy.
Vestvågøy kommune er en stor fiskerikommune som med sin perfekte beliggenhet når torsken skal gyte. På vinterstid er Lofoten et eldorado for de lokale fiskerne. Og jeg har ikke tall på hvor mange millioner det fiskes for med utgangspunkt i Lofoten, men jeg vet at bare i min hjemkommune så er det 275 aktive fiskere. Men ikke nok med det! Vestvågøy er også Nord-Norges nest største jordbrukskommune med sine 121 jordbruksforetak, (i dette er det flere sambruk og flere familiebedrifter). Så vi nok kan anslå at vi bare i Vestvågøy tilsammen har over 500 fiskere og bønder. I tillegg må jeg nevne alle de som har sine yrker i tilknytning til disse næringene (fiskemottak slik som Lerum, fiskefabrikken Lofoten, Horns slakteri mm).
Det er dermed helt naturlig med et slikt næringsgrunnlag at Vestvågøy har færre innbyggere med høyere utdanning. Det konkrete tallet er 27.7 % færre innbyggere med høyere utdanning enn landsgjennomsnittet. Pga. dette trekker altså staten Vestvågøy kommune med 3.2 mill. i rammetilskudd!
Hadde det vært slik at Vestvågøy hadde lavere barnehagedekning enn landsgjennomsnittet skulle jeg forstått denne regnemåten. Men slik er det ikke. Vestvågøy kommune har høyere barnehagedekning enn landsgjennomsnittet. Barnehagedekningen er på 93.2 % i Vestvågøy kommune mens landsgjennomsnittet er på 92 %. Det kunne vært fristene å spørre om det forventes at konene til folk i primærnæringene skal være hjemmeværende, om det er derfor en får dette trekket i rammetilskudd, eller om det er slik at staten tror at fiskere og bønder ikke formerer seg like mye som akademikerne, men jeg lar det spørsmålet være.

Nikolai Astrup (H)

Svar

Nikolai Astrup: Barnehagesektoren finansieres gjennom kommunenes frie inntekter. De frie inntektene består av skatteinntekter og rammetilskudd, og midlene blir fordelt gjennom inntektssystemet. Det overordnede målet med inntektssystemet er å legge til rette for et likeverdig tjenestetilbud over hele landet, gjennom at både inntekter og utgifter utjevnes. Det er til dels store forskjeller mellom kommunene i befolkningssammensetning, geografi og kommunestørrelse. Dette gir variasjoner i hvilke tjenester innbyggerne har behov for, og hvilke kostnader kommunene har ved å tilby disse tjenestene. Målet med utgiftsutjevningen i inntektssystemet er å utjevne disse forskjellene, og å sette alle kommuner i stand til å tilby sine innbyggere likeverdige og gode kommunale tjenester.
Gjennom utgiftsutjevningen i inntektssystemet kompenseres kommunene i prinsippet fullt ut for forskjeller i utgiftsbehov ved tjenesteytingen. Beregningen av utgiftsbehovet skjer gjennom kriteriene i kostnadsnøkkelen. Inntektssystemet skal ikke være et refusjonssystem, der tilskuddet bestemmes av den enkelte kommunes faktiske utgifter. Derfor må kriteriene være objektive, dvs. at de ikke skal kunne påvirkes av den enkelte kommune. Gjennom ulike analysemetoder finner vi de objektive kriteriene som i størst grad bidrar til å forklare hvorfor de faktiske kostnadene varierer mellom kommuner. Formålet med kostnadsnøkkelen er å beskrive situasjonen i kommunene mest mulig etter slike objektive kriterier, slik at kommunene økonomisk blir i stand til å gi sine innbyggere et likeverdig tjenestetilbud.
Utdanningsnivået i befolkningen er ett av flere kriterier i kostnadsnøkkelen som fanger opp variasjonene i kommunenes utgifter til barnehage. Det viktigste kriteriet for fordeling er antallet barn i kommunen. Men fordi full barnehagedekning og oppholdstiden i barnehage ikke er det samme i alle kommuner, blir kommunenes utgifter per barn forskjellig. Kostnadsnøkkelen må derfor også inneholde kriterier som kan forklare hvorfor etterspørselen varierer mer mellom kommuner, enn det forskjeller i antall barn kan forklare. Antall barn uten kontantstøtte og utdanningsnivået i befolkningen er de kriteriene som best forklarer denne variasjonen i etterspørselen etter barnehageplass, og disse kriteriene inngår derfor i kostnadsnøkkelen sammen med antall barn. Kriteriene og vektingen av disse i kostnadsnøkkelen er basert på faglige analyser av kommunenes utgifter, ikke politiske vurderinger.
Delkostnadsnøkkelen for barnehage ble innført fra og med 2011, når de øremerkede tilskuddene til barnehage ble innlemmet i rammetilskuddet til kommunene. Kriteriene i delkostnadsnøkkelen er senere vurdert i den helhetlige gjennomgangen av inntektssystemet for kommunene som ble lagt fram i kommuneproposisjonen for 2017. I forbindelse med denne gjennomgangen ble det foretatt oppdaterte analyser av hvilke faktorer som bidrar til å forklare variasjonene i utgifter til barnehage mellom kommunene. Dagens delkostnadsnøkkel for barnehager er den modellen som best beskriver barnehagesektoren per i dag. Departementet vurderer jevnlig behovet for endringer i inntektssystemet, og vil også følge utviklingen i barnehagesektoren framover. Målet er å ha den best mulige modellen, for å kunne sette kommunene i stand til å tilby sine innbyggere gode og likeverdige tjenester.
I den enkelte kommune vil ikke det enkelte kriterium alltid fange opp utgiftsbehovet for den enkelte tjeneste. Innbyggere med høyere utdanning er imidlertid bare ett av totalt 24 kriterier som benyttes for å beregne innbyggertilskuddet til den enkelte kommune. Noen kriterier vil trekke ned tilskuddet til en kommune, mens andre kriterier vil trekke i motsatt retning. Det er det totale tilskuddet som er avgjørende for den enkelte kommune. Samlet sett får Vestvågøy kommune et tillegg på om lag 43 mill. kroner gjennom utgiftsutjevningen i 2020, siden Vestvågøy kommune totalt sett beregnes å være dyrere å drive enn landsgjennomsnittet, blant annet på grunn av befolkningssammensetningen og bosettingsmønsteret. Dette blir kommunen kompensert for, slik at også Vestvågøy kommune settes i stand til å tilby sine innbyggere gode kommunale velferdstjenester.