Torleif Hamre (SV): Dersom ordningen med statlig finansiering av eldreomsorgen, slik den er utformet i dag, skulle allmenngjøres, hva er totalanslaget på utgifter for staten, og hvor mye ville det medført i form av ekstra inntekter per kommune?
Begrunnelse
Den treårige prøveordningen med statlig finansiering av eldreomsorgen ble i første runde redusert fra opprinnelige 18 forsøkskommuner til seks kommuner som fortsatt er med. Nå er det vedtatt en fortsettelse av forsøket med utvidelse til seks nye kommuner.
Forsøket innebærer at ekstra midler settes inn for å finansiere eldreomsorgen i kommunene som deltar, sammenliknet med midlene de kommunene har til rådighet som driver eldreomsorgen på ordinær, kommunal måte. I tillegg til midlene avsatt i utgangspunktet, framgår det av endringene i statsbudsjettet for 2019 (kap. 761, post 65) at forsøket har hatt merutgifter inneværende år som etterbetales med 41,5 mill. kroner. Dette viser hvor store behovene er i eldreomsorgen generelt, og at uansett hvordan tjenestene organiseres, trengs det økte ressurser. På Statsbudsjettet for 2020. er det satt av 91,1 mill. kroner til inntektspåslag til deltakerkommunene (ref. svar på spørsmål 679 fra Finanskomiteen/Aps fraksjon av 15.10.2019)
I en situasjon der kommuneøkonomien gjennomgående er svært stram, er det naturlig å forvente betydelig interesse fra flere kommuner for en forsøksordning som innebærer at kommunene får friske tilleggsmidler til omsorgstjenestene sine. Dette kan ikke uten videre tolkes som en tilsvarende oppslutning om det politiske prinsippet som ligger til grunn for ordningen med statlig finansiering.
Forsøket gir en todeling av kommune-Norge, der noen utvalgte kommuner får en romsligere statlig finansiering av eldreomsorgen. Det store flertallet må greie seg med rammeoverføringene. Oppgavene de skal løse, er jo de samme. Så vet vi også at i hvert fall ett av regjeringspartiene har som mål at eldreomsorgen i alle kommuner skal organiseres etter samme prinsipp som nå utprøves i forsøksordningen. Om nivået på tjenestene med tilhørende finansiering ikke skal senkes, er det vanskelig å tenke seg at det vil være mulig uten betydelige kostnadsutslag. Disse ville det vært svært interessant å få vite mer om. Et alternativ ville være å sette kommunene bedre i stand til å utvikle omsorgstjenestene sine selv gjennom tilsvarende økninger i rammeoverføringene, eventuelt supplert med øremerkede tilskudd til særskilte satsinger, for eksempel til økt grunnbemanning med flere hele og faste stillinger, slik SV har foreslått.