Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.
Dokument nr. 15:503 (2019-2020) Innlevert: 06.12.2019 Sendt: 09.12.2019 Besvart: 16.12.2019 av kommunal- og moderniseringsminister Monica Mæland
Marit Knutsdatter Strand (Sp): Viser til oppslag i Avisa Hadeland 29. november og 4. desember, der en 22 år gammel mann er avhengig av døvetolk. Under videregående skolegang har han bodd på Signo Vivo i Sandefjord, men Jevnaker kommune vil ikke betale videre for oppholdet hans utenfor kommunen. Nå bor han på kommunens omsorg- og rehabiliteringssenter, og savner noen å snakke med.Hvordan sikrer regjeringen at kommuner kan tilrettelegge et godt tilbud for de som mangler talespråk?
Monica Mæland: Jeg har stor forståelse for at alle ønsker å være del av et fellesskap, og at man ønsker å leve sammen med andre som deler samme kommunikasjonsform som en selv.Det er viktig at kommunene lytter til de som har behovet når de utformer tjenestetilbudene. Dette er de også forpliktet til etter pasient- og brukerrettighetsloven § 3-1 der det heter at pasient eller bruker "har rett til å medvirke ved gjennomføring av helse- og omsorgstjenester" og at tjenestetilbudet så langt som mulig"skal utformes i samarbeid med pasient eller bruker. Det skal legges stor vekt på hva pasienten eller brukeren mener ved utforming av tjenestetilbud etter helse- og omsorgstjenesteloven". Helse- og omsorgstjenesteloven slår fast at kommunen skal sørge for at personer som oppholder seg i kommunen, tilbys nødvendige helse- og omsorgstjenester. Med "nødvendige helse- og omsorgstjenester" menes et forsvarlig og adekvat tjenestetilbud tilrettelagt etter en individuell vurdering av pasienten/brukeren. Det følger videre av loven at tjenestene som ytes skal være forsvarlige. Det er altså kommunen som etter en individuell vurdering av pasient/bruker avgjør hva slags tjenestetilbud som skal gis i det konkrete tilfelle. Personer med sansetap stiller særlig krav til personellet ved at de ofte har en annen kommunikasjonsform enn helsepersonell til vanlig bruker selv. Evne til kommunikasjon med pasienter og brukere er en vesentlig del av forsvarlighetskravet, og kommunen må være bevisst disse utfordringene og sørge for at de har personell med nødvendig opplæring og kompetanse tilgjengelig. Kommunen kan velge å bygge opp dette selv, eller kjøpe disse tjenestene av en annen kommune eller av en privat aktør. Kommunene har for eksempel anledning til å søke om midler til kompetanseheving av egne ansatte gjennom kompetanse- og innovasjonstilskuddet forvaltet av fylkesmannsembetene.Jeg mener det skal være et mål at vi har kommunale helse- og omsorgstjenester som så langt det lar seg gjøre legger til rette for at vi kan bosette oss hvor vi vil i Norge, og at vi blir møtt med gode tjenester der vi velger å bo. Det er en verdi i seg selv at vi alle kan bo og leve sammen uavhengig av hvilken funksjonsevne vi har. Målet må være et samfunn der alle kan delta.