Skriftlig spørsmål fra Martin Henriksen (A) til kunnskaps- og integreringsministeren

Dokument nr. 15:423 (2019-2020)
Innlevert: 28.11.2019
Sendt: 29.11.2019
Besvart: 03.12.2019 av kunnskaps- og integreringsminister Jan Tore Sanner

Martin Henriksen (A)

Spørsmål

Martin Henriksen (A): Advokatfirmaet Raugland peker på at de 14 vedtakene der Kunnskapsdepartementet har gitt klager medhold er svakt begrunnet.
Er departementet uenig i denne vurderingen, og kan man i så fall redegjøre for hvorfor dette ikke stemmer?

Begrunnelse

Friskoleloven ble strammet inn av Stoltenberg-regjeringen i 2007. I dag slår lovens § 2-1 om godkjenning fast at: «Ein skole skal ikkje få godkjenning dersom etableringen vil medføre negative konsekvenser for det offentlege skoletilbodet, eller andre særlege grunner tilsier at skolen ikkje bør godkjennast».
I følge Aftenpostens artikler har at Erna Solbergs (H) regjering godkjent opprettelsen av 14 nye privatskoler – mot Utdanningsdirektoratets vedtak. I 8 av disse 14 sakene sier kommunene at det vil gi dem økonomiske problemer og svekke skoletilbudet.
Advokatfirmaet Raugland, med noen av Norges fremste eksperter på utdanningsrett som blant annet har forfattet Rettsdatas kommentar til friskoleloven, har gitt noen juridiske vurderinger for Utdanningsforbundet i forbindelse med sakene om etablering av friskoler og KDs omgjøringsvedtak, som var omtalt i Aftenposten 12. og 14.november.
Etter advokatfirmaet Rauglands syn, er det ikke interessekonflikt mellom paragrafene 1-1 og 2-1 i Opplæringsloven, da menneskerettshensynet i opplæringslovens formålsparagraf § 1-1, som er tuftet på menneskerettslovens § 2, «slik at foreldre og elevar kan velje andre skolar enn dei offentlege», ivaretas selv om det ikke er friskoler med statstilskudd i hver kommune. Valgmuligheten er med andre ord ikke stedbundet i loven. Det er ikke det offentliges ansvar å etablere friskoler for å ivareta formålsparagrafen. Det er heller ikke noe lovfestet krav til at det skal være friskole i hver kommune, og søknader om å opprette friskoler kan lovlig avslås på de i § 2-1 gitte hensyn.
Loven bestemmer at friskoler «skal ikkje få godkjenning» når det kan få negative konsekvenser for det offentlige tilbud, som betyr at dette ikke er et skjønnsmoment. Derimot kan kanskje spørsmålet om det får konsekvenser for det offentlige skoletilbudet ha flere skjønnsmomenter i seg. Vi antar at konsekvensene må fremstå som reelle og sannsynlige og av en viss betydning, og at de lokale myndigheters vurdering av konsekvenser må tillegges stor vekt, særlig når fagdirektoratet også avgjør søknadene på slike premisser. Vi stiller derfor spørsmål ved om lokale myndigheters vurdering er tilstrekkelig vektlagt.

Jan Tore Sanner (H)

Svar

Jan Tore Sanner: Aftenposten hadde 12. november en artikkel om friskolesaker. I denne artikkelen ble det fremsatt flere påstander om regjeringens friskolepolitikk som er uriktige, blant annet at flere av departementets vedtak om å innvilge oppstart av friskoler er svakt begrunnet og kan være lovstridige. Dette er alvorlige påstander som jeg ikke fikk anledning til å svare på før artikkelen sto på trykk.
Jeg har merket meg at Aftenposten 15. november trykket en beklagelse der det står:
"I artikkelen presenterte Aftenposten en juridisk vurdering av omgjøringsvedtakene. Hverken vurderingen eller konklusjonene fra vurderingen ble forelagt Kunnskapsdepartementet før publisering av artikkelen, slik god presseskikk tilsier. Konsekvensen ble at Kunnskapsdepartementet ikke hadde tilstrekkelig og korrekt grunnlag til å uttale seg om saken."
Representanten viser til at advokatfirmaet Raugland har en vurdering av forholdet mellom opplæringsloven § 1-1 og § 2-1. Jeg legger til grunn at henvisningen skal være til friskolelovens bestemmelser. Jeg gjør oppmerksom på at departementet ikke på noe tidspunkt har fått seg forelagt en eventuell juridisk redegjørelse fra advokatfirmaet Raugland til Utdanningsforbundet, utover det vi har sett fra Aftenposten. Jeg kan naturligvis ikke kommentere en redegjørelse hverken jeg eller mitt embetsverk kjenner det fulle innholdet i.
Jeg vil tydelig slå fast at jeg ikke er enig i påstanden om at de fjorten vedtakene som representanten viser til, er svakt begrunnet.
Både Utdanningsdirektoratet og Kunnskapsdepartementet utøver sin myndighet innenfor de rammene som følger av friskoleloven med forskrifter, samt forvaltningsloven. Som klageinstans skal departementet prøve alle sider av saker, herunder direktoratets skjønnsutøvelse. Dette følger av forvaltningsloven § 34. Det ligger i klageordningens natur at klageorganet i enkelte saker vil komme til et annet resultat enn underinstansen. Det betyr ikke at direktoratet har anvendt loven feil. I de sakene hvor departementet har omgjort vedtakene til direktoratet er dette fordi departementet i den skjønnsmessige vurderingen har vurdert saken annerledes enn direktoratet og landet på en annen konklusjon.
De fjorten omgjøringsvedtakene er gitt en grundig behandling i departementet i samsvar med forvaltningslovens krav til saksopplysning og kontradiksjon. Som alltid i slike saker vurderte departementet nøye alle relevante momenter, herunder uttalelsene fra vertskommunen/vertsfylket opp mot friskolelovens bestemmelser. Jeg vil understreke at klagesakene er behandlet på grunnlag av de opplysningene som forelå på behandlingstidspunktet. Utover dette viser jeg til saksfremstillingen og departementets begrunnelse i hvert av de fjorten vedtakene.
Departementets vedtak i klagesaker kan bringes inn for domstolen av den som har rettslig klageinteresse. Ingen av de fjorten omgjøringsvedtakene er brakt inn for domstolen.