Lise Christoffersen (A): Jeg har i det siste mottatt en rekke henvendelser fra personer som til tross for at de er avklart som for syke til å ha arbeid som mål, mister arbeidsavklaringspenger, samtidig som de nektes å søke uføretrygd.
Hvor mange gjelder dette, og med hvilken hjemmel nektes de å søke uføretrygd?
Begrunnelse
Jeg viser til Ot. prp. nr. 4 (2008-2009) Om lov om endringer i folketrygdloven og i enkelte andre lover (arbeidsavklaringspenger, arbeidsevnevurderinger og aktivitetsplaner), jf. Innst. O nr. 28 (2008-2009). Der går det tydelig fram at formålet med de nye bestemmelsene der de tre tidligere ordningene, medisinsk rehabilitering, yrkesmessig attføring og midlertidig uførestønad, ble slått sammen til én, med samme målgrupper som før, var å bruke mindre tid og ressurser på å bestemme hvilken stønad den enkelte hadde krav på, og bruke ressursene på en tidligere og tettere oppfølging av mottakerne av AAP. Det ble samtidig presisert at det i de tilfeller der arbeid ikke er et alternativ, skal gis en rask avklaring i forhold til eventuell rett til varig uførestønad.
Jeg er klar over at Solbergregjeringens usosiale innstramminger i AAP har medført at manglende medisinsk avklaring ikke lenger gir rett til forlenget AAP, men når en person kastes ut av AAP fordi vedkommende er ferdig avklart som for syk til å ha arbeid som mål, så er det ulogisk og uforståelig at vedkommende ikke samtidig er ferdig avklart for uføretrygd.