Karin Andersen (SV): I Meld. St. 12 (2010–2011) Bistand til nordmenn i utlandet står det: "særlig prioritet skal gis til å bistå nordmenn i utlandet i akutte og alvorlige saker der liv og helse står på spill, samt til saker som kan innebære brudd på menneskerettighetene og saker som involverer mindreårige." Dette sluttet Stortinget seg enstemmig til.
Hvor i disse retningslinjene eller i lovverket finne regjeringen hold for å ikke gi bistand til norske barn i slik situasjon med foreldre i live?
Begrunnelse
Barn av foreldre med IS-tilknytninger i en akutt og alvorlig situasjon der liv, sikkerhet og helse kan settes i fare, de opplever en rekke brudd på sine rettigheter (rett til beskyttelse, internering, utdanning, helse, liv, familieliv ++) og de er (selvsagt) mindreårige.
Norske myndigheter har gitt omfattende bistand til voksne norske statsborgere, også med dobbelt statsborgerskap, som frivillig har vervet seg og deltatt i oppdrag i områder som er farlige og preget av krigshandlinger og total lovløshet.
Norske barn som er tatt med til, eller født i områder med krig, har ikke selv medvirket til å komme i den livsfarlige situasjonen, selv om foreldrene har tatt ulovlige og kritikkverdige valg eller begått kriminelle handlinger.
Stortinget har sluttet seg til at mindreårige skal prioriteres når det gjelder hjelp til nordmenn i utlandet og det er ikke noe forbehold om at foreldre skal være uten skyld for at hjelpen skal gis.