Skriftlig spørsmål fra Ingjerd Thon Hagaseth (V) til landbruks- og matministeren

Dokument nr. 15:1039 (2018-2019)
Innlevert: 20.02.2019
Sendt: 21.02.2019
Besvart: 27.02.2019 av landbruks- og matminister Olaug Vervik Bollestad

Ingjerd Thon Hagaseth (V)

Spørsmål

Ingjerd Thon Hagaseth (V): Vil statsråden ta initiativ til ei revidering og justering av erstatningsordninga til landbruket grunna avlingssvikt?

Begrunnelse

Det finst nasjonale ordningar for bønder som opplever tørke eller anna avlingssvikt. Men dei nasjonale ordningane slår skeivt ut for nokre brukarar, noko vi såg døme på etter sommaren 2018.
Staten har sett opp normtal for kor store avlingar ein kan hausta per dekar i eit normalår. Haustar ein mindre enn dette kan det utløysa erstatning, men den ordinære erstatningsordninga ved avlingssvikt treff dårleg for føretak som har basert drifta på eit høgt avlingsnivå. Ordninga premierer heller ikkje ekstra innsats i vekstsesongen slik som vatning, gjødsling og liknande. Det er brukt mykje tid og ressursar på å behandle søknadar om erstatning for avlingssvikt rundt om i kommunane, men mykje tyder på at det er behov for å justere og revidere erstatsningsordningane slik at ordninga blir meir treffsikker. I fleire kommunar, til dømes i Valdreskommunane Vang og Øystre Slidre, har komunane etablert eigne kommunale ordningar for å kompensere for eller utjevne dei uheldige konsekvensane dei nasjonale ordingane.
Det er mange grunnar for ei revidering av noverande erstatningsordning:

- Næringa er sårbar for større endringar
- Omstillingsmoglegheitene er ikkje dei same som for andre næringar
- Færre og færre driv med jordbruk
- Inntektsnivået er generelt lågt

Olaug Vervik Bollestad (KrF)

Svar

Olaug Vervik Bollestad: Ordningen med erstatning ved klimabetingede skader i plante- og honningproduksjon ligger under "Jordbruksavtalen". Det vil si at rammer og bevilgning for ordningen hvert år er gjenstand for forhandlinger mellom staten og jordbrukets organisasjoner.
Representanten Hagaseth peker på at det er brukt mye tid og ressurser i kommunene på å behandle søknader fra bøndene etter avlingsskadene i 2018. Det gjelder ikke bare i kommunene, men også hos fylkesmennene som er vedtaksmyndighet for ordningen, og i Landbruksdirektoratet. I departementet ble tørkesommeren tidlig en stor og krevende sak, og det ble gjennomført en rekke tiltak for å begrense skadene hos bøndene som var rammet.
Med en skadesituasjon som i 2018, er det viktig at regelverket ikke krever en unødvendig omfattende forvaltning. Derfor har det blitt gjort en rekke forenklinger de seneste årene. En av dem er at man gikk over til normtall for grovfôravlinger i de ulike landsdeler. Grovfôrproduksjonen i Norge skjer hovedsakelig gjennom at bøndene selv produserer det meste av grovfôret de trenger til sitt husdyrhold. Det omsettes relativt sett svært lite grovfôr. Derfor finnes det begrenset dokumentasjon på produsert volum, og det er krevende å dokumentere den faktiske produksjon av grovfôr på hvert enkelt bruk. For de typiske salgsproduksjoner legger man til grunn dokumentert produksjon de siste 5 årene for å beregne skadenivået. Normavlingene for grovfôr forenkler arbeidet både hos bonden og i forvaltningen vesentlig. De er basert på registrerte avlingsnivåer i de ulike landsdeler, men der det samlede nivået er lagt omlag 20 pst. over faktiske normalårsnivå.
Endringene var basert på en grundig utredning der partene i jordbruksoppgjøret satt i referanse-grupper, og der forskriftene deretter var på ordinær høring. Både jordbrukets organisasjoner og departementet vurderte dette som en hensiktsmessig modell, ikke minst sett på bakgrunn av at den gjør ordningen vesentlig mye enklere og mer forutsigbar både for søker og forvaltning. Det var enighet om at dette ville gi ordningen en akseptabel treffsikkerhet, selv om den ikke alltid vil oppleves som ”rettferdig” av den enkelte.
Bønder som normalt har en større grovfôravling enn normavlingen i sitt område vil derfor oppleve at de, relativt sett, får en lavere erstatning enn de som har større areal med lavere avlingsnivå. Det har blitt gitt klare politiske signaler om betydningen av å utnytte lokale ressurser og å opprettholde arealer i drift. For å nå dette målet, er det mange steder hensiktsmessig å ha et større areal bak hvert dyr enn å optimalisere avlingsnivået per dekar.
Det er viktig å være oppmerksom på at formålet med erstatningsordningen er å gi bønder som rammes av klimabetingede avlingsskader en støtte som hjelper dem til å komme gjennom en økonomisk krevende periode. Det har aldri vært et formål å erstatte faktiske tap som i en ordinær erstatningsordning.
Etter skadene i 2018 kom det inn nesten 15 000 søknader om erstatning. Mange bønder slet med å skaffe nok vinterfôr til dyra sine, og prisen på grovfôr ble svært høy. Derfor var det viktig å bidra til at også den økonomiske støtten kom til bøndene raskt. Det blir utbetalt erstatninger på mer enn 2 000 mill. kroner, eller 50 ganger så mye som i et normalår. I tillegg er det også betalt ut ca. 300 mill. kroner i ekstra tilskudd per dyr og dekar i områdene med størst skader. Nesten 12 000 søknader ble ferdig behandlet i 2018. Det ville ikke vært mulig dersom ordningen hadde vært mer komplisert, med individuelle beregninger av avlingsnivået for grovfôr. Gjeldende regelverk hjemler at hele eller deler av erstatningen kan avkortes dersom foretaket ikke har drevet på en faglig forsvarlig måte, og ikke har gjort det som normalt kan forventes for å forebygge tap. En ordning som differensierer erstatningen ut fra hvilke skadebegrensende tiltak som er gjennomført, vil gi en svært krevende forvaltning.
Med bakgrunn i erfaringene fra vekstsesongen 2018, vil det bli foretatt en evaluering av erstatningsordningen, og de øvrige tiltakene som ble gjennomført. I den forbindelse er det aktuelt å vurdere behov for endringer i både regelverk og av forvaltningssystemet. Dette er noe vi også må vurdere i forbindelse med jordbruksoppgjøret til våren. Jeg vil imidlertid ikke forskuttere noen konklusjoner nå.