Skriftlig spørsmål fra Sigrid Simensen Ilsøy (Sp) til kommunal- og moderniseringsministeren

Dokument nr. 15:922 (2018-2019)
Innlevert: 07.02.2019
Sendt: 08.02.2019
Rette vedkommende: Justis- og innvandringsministeren
Besvart: 13.02.2019 av justis- og innvandringsminister Tor Mikkel Wara

Sigrid Simensen Ilsøy (Sp)

Spørsmål

Sigrid Simensen Ilsøy (Sp): Direktøren i en statlig etat har gitt en arbeidsgruppe mandat til «å utrede alternativer for – og anbefale lokalisering av organisasjonsalternativ i tråd med KMD sine retningslinjer». Egne behov ble vurdert ved å se på eksisterende årsverk og utvelgelse ihht. eksisterende kontorsteder. Fire alternative lokasjoner ble slik valgt. Først da ble kriterier knyttet til lokaliseringspolitiske mål vurdert.
Er denne fremgangsmåten i tråd med retningslinjer for lokalisering av statlige arbeidsplasser?

Begrunnelse

I "Veiledning til Retningslinjer for lokalisering av statlige arbeidsplasser og statlig tjenesteproduksjon" står det følgende under «Oppfølging av krav i retningslinjene»:

«1. Valg av steder som skal utredes.
Fagdepartementet eller en underordnet virksomhet som utfører utredningen (heretter: utreder) i tråd med retningslinjene må gjøre en forhåndsvurdering av steder som skal utredes for mulig lokalisering. I denne forhåndsvurderingen må utreder ta hensyn til formålet med lokaliseringspolitikken, som er å bidra til lokalisering i regionale sentra der virksomheten har størst potensiale til å bidra til det lokale tilbudet av arbeidsplasser, både med hensyn til omfang og bredde. Omfang viser til betydningen antallet arbeidsplasser kan ha for regionen, mens bredde viser til den variasjonen i arbeidsmarkedet som arbeidsplassene kan bidra til. Utreder må se på steder som kan tilfredsstille behovene til den virksomheten som skal utlokaliseres eller etableres, ikke kun lokasjoner som vil være optimale for virksomheten. I praksis vil tilfredsstillende lokasjoner være regionale sentre utenfor de største byene, jf. Jeløya-plattformen og arbeidet med Plan for lokalisering av statlige arbeidsplasser. Steder i disse kategoriene bør derfor være med i utredningsarbeidet. (...)
Før valg av alternative steder som skal utredes, bør fagdepartementet gå i dialog med KMD, siden valg av steder for utredning legger premisser for senere beslutningsprosesser.
(...)
b. Ved strukturendringer og rasjonalisering i statlig virksomhet
Ved strukturendringer i statlige virksomheter, bør utreder vurdere ulike alternativer for lokalisering i virksomhetens eksisterende struktur. Omstrukturering av virksomheter skal også ses i lys av lokaliseringspolitisk mål om lokalisering i regionale sentra der virksomheten har størst potensial for å bidra til det lokale tilbudet av arbeidsplasser. Når regionstrukturer endres, bør endringene ses i lys av regionreformen og den nye fylkesstrukturen.»

I arbeidet med å se på lokalisering av Domstolsadministrasjonen (DA) sine regnskaps- og lønnsfunksjoner gav direktøren for DA prosjektgruppa i mandat «å utrede alternativer for – og anbefale lokalisering av organisasjonsalternativ i tråd med KMD sine retningslinjer for lokalisering av statlige arbeidsplasser og statlig tjenesteproduksjon». Måten dette ble utført på var at en først vurderte sine egne behov for tjenesten gjennom vurdering av eksisterende årsverk og utvelgelse ihht. eksisterende kontorsteder. Basert på dette ble det valgt ut 4 alternative lokasjoner. Først når dette var utført ble kriterier knyttet til lokaliseringspolitiske mål vurdert.

Tor Mikkel Wara (FrP)

Svar

Tor Mikkel Wara: Spørsmålet ble opprinnelig stilt til kommunal- og moderniseringsministeren. Det er imidlertid jeg som er rette statsråd til å besvare spørsmålet da dette gjelder organiseringen av enkelte oppgaver internt i domstolene.
Det er et grunnleggende utgangspunkt at domstolene er uavhengige. Egne bestemmelser i domstolloven kapittel 1 A gir en uttømmende regulering av hvordan Stortinget og regjeringen kan styre domstolene. Styresettet har sin begrunnelse i at uavhengighet i administrative spørsmål vil understøtte uavhengigheten i den dømmende virksomhet.
Stortinget gir, gjennom behandlingen av budsjettproposisjonen, årlige retningslinjer for Domstoladministrasjonens virksomhet og administrasjonen av domstolene, for eksempel om krav til saksbehandlingstid. Stortinget kan også styre Domstoladministrasjonen gjennom lov, forskrift eller plenarvedtak. Regjeringen kan instruere ved kongelig resolusjon Domstoladministrasjonen i administrative enkeltsaker. Dette er en snever unntaksregel, og kan ikke anvendes som en generell og alminnelig myndighet for regjeringen til å overprøve Domstoladministrasjonens beslutninger. Hvis instruksjonsretten benyttes, skal Domstoladministrasjonen gis anledning til å uttale seg i forkant. Endelig kan Kongen gi nærmere forskrifter om Domstoladministrasjonens virksomhet.
Det følger av dette at retningslinjene om lokalisering av statlige arbeidsplasser ikke kommer til anvendelse på domstolenes område. Retningslinjene er ikke vedtatt på en måte som oppfyller domstollovens krav, og kan naturlig nok ikke gå foran det som er bestemt ved lov.
Avslutningsvis kan jeg opplyse om at Domstoladministrasjonen likevel har valgt å la retningslinjenes krav til saksbehandling og materielle vurderinger være veiledende for sin vurdering. Etter mitt syn er dette en god og pragmatisk løsning som balanserer hensynet til domstolenes uavhengighet og den statlige lokaliseringspolitikken.