Skriftlig spørsmål fra Steinar Reiten (KrF) til justis-, beredskaps- og innvandringsministeren

Dokument nr. 15:597 (2018-2019)
Innlevert: 14.12.2018
Sendt: 14.12.2018
Besvart: 18.12.2018 av justis-, beredskaps- og innvandringsminister Tor Mikkel Wara

Steinar Reiten (KrF)

Spørsmål

Steinar Reiten (KrF): Vil statsråden sørge for at UDI endrer sitt regelverk slik at eritreiske flyktninger som oppholder seg i Etiopia uten å være registrert av UNHCR i minst 6 måneder, kan levere søknad om familiegjenforening i Addis Abeba i stedet for i Khartoum i Sudan dit de ikke kan dra uten gyldige reisedokumenter?

Begrunnelse

Det vises til informasjon på UDIs nettsider til eritreiske statsborgere som skal søke om familiegjenforening i Norge - sitat:

"Hvis du er statsborger i Eritrea, er det Khartoum i Sudan som er det riktige stedet for deg å levere søknaden din. Reglene for å søke oppholdstillatelse i Norge er slik at du må søke om den fra det landet vi har bestemt at er riktig for deg å søke fra. Vanligvis er det landet du bor i, men siden Norge ikke har noen steder å søke fra i Eritrea, må du søke fra et annet land.
(...)
Hvis du likevel velger å søke fra Addis Abeba, må du regne med at du får nei på søknaden din om å få oppholdstillatelse i Norge. Du får ikke tilbake pengene du har betalt i gebyr.
(...)
Hvis du har vært registrert som flyktning av UNHCR i Etiopia i minst 6 måneder, kan du levere søknaden din i Addis Abeba."

Mange flyktninger fra Eritrea, både med og uten FN-status gjennom UNHCR, oppholder seg på nåværende tidspunkt i Etiopia. Selv om grensen mellom de to landene nå er åpnet, er det så langt jeg har brakt i erfaring slik at eritreiske myndigheter nekter å utstede reisedokumenter til flyktninger som vender tilbake til Eritrea og ber om dette. Dermed er eritreiske flyktninger som ikke oppfyller kravet om å være registrert av UNHCR og ha oppholdt seg i Etiopia i minst 6 måneder, i realiteten avskåret fra å søke om familiegjenforening i Norge. Deres eneste mulighet for å ta seg til Khartoum i Sudan for å få levert en søknad, synes da å være menneskesmuglere som kan frakte dem illegalt til det eneste stedet der de har mulighet til å levere en søknad som kan bli innvilget.

Slik retningslinjene fra UDI nå er utformet, er de etter undertegnedes mening urimelige og egnet til å sette liv i fare ved at illegal grensekryssing til Sudan er eneste mulighet for mennesker på flukt for å få levert en søknad om familiegjenforening i Norge.

Tor Mikkel Wara (FrP)

Svar

Tor Mikkel Wara: Det følger av utlendingsforskriften § 10-2 tredje ledd at søkere som oppholder seg utenfor riket skal fremme søknad «gjennom norsk utenriksstasjon i det landet søkeren er borger av, eller gjennom norsk utenriksstasjon i det landet der søkeren har hatt oppholdstillatelse i de siste seks månedene». Søknader som ikke er levert på riktig utenriksstasjon, kan avslås på formelt grunnlag, det vil si uten at utlendingsmyndighetene vurderer realiteten i saken. I henhold til bestemmelsens syvende ledd kan det gjøres unntak hvis «sterke rimelighetsgrunner» tilsier det.
Jeg mener det er fornuftig at vi har klare regler for hvor søknader om oppholdstillatelse og visum skal leveres. Hvis søkerne selv kan velge hvor de vil søke, vil det kunne ha flere uheldige konsekvenser. Dersom den utenriksstasjonen hvor søkeren velger å levere sin søknad ikke har de nødvendige språkkunnskaper eller kunnskap om lokale forhold i søkerens hjemland, kan dette påvirke muligheten for kontroll av fremlagte dokumenter og øvrig forberedelse av saken. Dette kan igjen få stor betydning for utfallet av søknadsbehandlingen. Det vil også føre til en uforutsigbar arbeidssituasjon for utenriksstasjonene, og det blir svært vanskelig å vurdere de ulike stasjonenes ressursbehov. Dette vil igjen kunne medføre lang ventetid ved enkelte utenriksstasjoner, og at personer som har økonomiske ressurser til å søke i andre land går foran i køen.
Justis- og beredskapsdepartementet ga 28. juni i år en instruks til Utlendingsdirektoratet med nærmere føringer for behandlingen av søknader om familieinnvandring som ikke er fremsatt ved riktig utenriksstasjon, jf. GI-07/2018 Behandling av søknader om familieetablering/-gjenforening som ikke er fremmet i tråd med utlendingsforskriften § 10-2 tredje ledd, jf. niende ledd. Instruksen er generelt utformet (ikke landspesifikk), men som representanten Reiten viser til, har problemstillingen særlig aktualisert seg for eritreere den siste tiden.
I instruksen understrekes det at søknader om oppholdstillatelse som ikke er levert til rett utenriksstasjon, som hovedregel skal avslås på formelt grunnlag. Terskelen for å benytte unntaksadgangen skal være høy. I instruksen legges det opp til at unntak kan gjøres dersom søkeren i eller på vei til landet der rett utenriksstasjon ligger, risikerer forfølgelse eller krenkelse av grunnleggende menneskerettigheter, som f.eks. retten til liv og forbudet mot tortur, umenneskelig og nedverdigende behandling eller straff. Det understekes at det ikke er tilstrekkelig at reisen vil være utfordrende, tidkrevende eller kostbar. Det er Utlendingsdirektoratet som avgjør om det i den enkelte sak foreligger «sterke rimelighetsgrunner» som tilsier at søknaden skal tas til behandling selv om det ikke er søkt fra rett utenriksstasjon. Jeg mener at forskrift og instruks i tilstrekkelig grad åpner for unntak for dem som av spesielle grunner ikke kan søke på fastsatt søknadssted.
Eritreiske borgere har siden den norske ambassaden i Asmara i Eritrea ble lagt ned i 2013 som hovedregel måttet levere søknader om oppholdstillatelse og visum ved den norske ambassaden i Khartoum i Sudan. Det er Utenriksdepartementet som beslutter hvordan utenrikstjenesten skal organiseres og som avgjør hvilke norske utenriksstasjoner som dekker hvilke land. En eventuell endring av søknadssted vil ta tid å implementere, da det nødvendiggjør endringer både i stillingsoppsett og kompetanse på utenriksstasjonene.