Skriftlig spørsmål fra Karin Andersen (SV) til justis-, beredskaps- og innvandringsministeren

Dokument nr. 15:578 (2018-2019)
Innlevert: 13.12.2018
Sendt: 13.12.2018
Besvart: 18.12.2018 av justis-, beredskaps- og innvandringsminister Tor Mikkel Wara

Karin Andersen (SV)

Spørsmål

Karin Andersen (SV): Tv2 nyhetene meldte 24.11 at iranske borgere bosatt i Irakisk Kurdistan, som har et anerkjent beskyttelsesbehov på grunn av politiske aktivitet mot det iranske regimet, blir nektet flyktningstatus i Norge fordi de har beskyttet kurdiske landområder i Irak og Yezidier mot IS. Etter det vi vet er Norge det eneste landet i Europa med slik praksis.
Det bes om redegjørelse for praksisen og om statsråden mener den er i samsvar med vår bestemmelsene i flyktningkonvensjonen artikkel 1-f og rettferdig?

Begrunnelse

Iranske kurdiske pershmerga (medlemmer i den iranske opposisjon som har baser i Nord-Irak både fra KDPI og Komala) har vært med å kjempe sammen med (og under kommando av) den irakiske kurdiske hæren mot DAISH (IS) i Mosul og Kirkuk, da DAISH angrep Kurdistan. Det vil si at de i praksis var med å beskytte yezidikvinner og hele den kurdiske befolkningen mot den verste terrorgruppen verden har sett på 2000 tallet.
Det er anerkjent at de har rett til flyktningstatus og er vernet mot retur til Iran på grunn av deres medlemskap i KDPI og Komala, men på grunn av deltagelse i forsvaret av Kurdistan mot IS så er de blitt ekskludert fra flyktningstatus i henhold til flyktningkonvensjonens artikkel 1 f - b. Derfor så får de kun vern mot retur.
Litt forenklet sagt så mener UDI og UNE at siden de ikke er irakiske borgere, så var de ikke «lovlig» stridende, - det vil si at forvaltningen legger til grunn at de som iranske (og ikke irakiske) borger ikke har lov til å kjempe sammen med den kurdiske hæren (pershmergaen) mot IS, på tross av at de ble akseptert av de irakiske kurdiske perhmargaen og kjempet under kommando av de lovlig stridene (Irakiske kurdiske pershmergaen).
NOAS uttaler i saken at dette er uriktig bruk av eksklusjonsbestemmelsene i flyktningkonvensjonen artikkel 1 - f og at etter det de er kjent med, er Norge det eneste landet som har en slik praksis. og tolker flyktningkonvensjonen artikkel 1-f- b på denne måten Situasjonen i Nord-Irak var kritisk særskilt i Kirkuk og Mosul. IS gjorde fremstøt og de iranske kurdiske pershmergane ble involvert i forsvaret av Kurdistan og i angrep mot IS for å beskytte Kurdistan og alle der fra IS. Iranske myndigheter la dog stort trykk på Irakiske kurdiske myndigheter om at iranske kurdiske medlemmer av de iranske kurdiske partiene ikke skulle delta i krigen mot IS (pga. iransk kamp mot de kurdiske iranske gruppene) derfor ble deres deltagelse i krigen mot IS gjort mindre synlig. Men det er ingen tvil om faktumet om at det var under kommando av de irakiske kurdiske styrkene.
Når de nå ikke får flyktningstatus så fremstår det som at den innsatsen som Norge og verdenssamfunnet har applaudert ikke blir anerkjent.
Jeg viser også til at FrPs stortingsrepresentant Gulati har nominert pershmergaen til Nobels Fredspris og som har uttalt til media:

"Her står vi overfor en terrororganisasjon som står for et kalifat og et territorium som halshogger folk på åpen gate, homofile som blir kastet ned fra bygninger og yezidi-kvinner som blir holdt fanget som sex-slaver på brutalt vis. Denne typen ondskap er det hele menneskehetens plikt å bekjempe, og her har peshmergaene vært i frontlinjen på vegne av resten av verden, understreker Gulati."

Tor Mikkel Wara (FrP)

Svar

Tor Mikkel Wara: Innledningsvis vil jeg påpeke at det er UDI og UNE som behandler enkeltsaker etter utlendingsloven. Verken departementet eller jeg har myndighet til å gripe inn i eller påvirke utfallet av enkeltsaker med mindre saken berører grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn.
På generelt grunnlag vil jeg vise til at en utlending som omfattes av reglene om utelukkelse (eksklusjon) ikke har rett til anerkjennelse som flyktning. Vedtak om utelukkelse kan fattes etter utlendingsloven § 31 bl.a. dersom det er alvorlig grunn til å anta at utlendingen har gjort seg skyldig i forbrytelser mot freden, krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten, alvorlige ikke-politiske forbrytelser utenfor Norge eller for øvrig har gjort seg skyldig i handlinger som er i strid med FNs formål og prinsipper. Retten til anerkjennelse som flyktning foreligger heller ikke dersom utlendingen har fått endelig dom for en særlig alvorlig forbrytelse og av den grunn utgjør en fare for det norske samfunnet eller dersom vedkommende forlot hjemlandet kun for å unngå straffereaksjoner.
Bestemmelsen bygger på FNs flyktningkonvensjon artikkel 1 F. Hjemmelen er en «skal»-bestemmelse, som utlendingsmyndighetene ikke kan la være å anvende dersom vilkårene er oppfylt.
I forarbeidene til gjeldende utlendingslov er det uttalt følgende om hensynet bak reglene om utelukkelse i flyktningkonvensjonen artikkel 1 F, se Ot.prp. nr. 75 (2006–2007) pkt. 5.8.1:

«For det første er det ønskelig å forhindre at flyktningstatus tilkjennes personer som anses «uverdige» for flyktningbeskyttelse. Eksklusjon av «uverdige» asylsøkere er viktig for å bevare flyktningkonvensjonens moralske integritet. For det andre er det et formål i seg selv å forhindre at personer som har gjort seg skyldig i slike forbrytelser som omhandlet i artikkel 1F, skal kunne utnytte konvensjonsvernet etter flyktningkonvensjonen til å unndra seg utlevering og påfølgende straffeforfølgelse. (…). For det tredje bidrar artikkel 1F til å ivareta statenes behov for å nekte adgang til utlendinger som kan utgjøre en sikkerhetsrisiko.»

Det er Utlendingsdirektoratet (UDI) og Utlendingsnemnda (UNE) som etter en konkret og individuell vurdering avgjør om det er grunnlag for utelukkelse i den enkelte sak. I disse vurderingene ses det bl.a. hen til om én av straffrihetsgrunnene, herunder f.eks. nødverge, er til stede, noe som i så fall vil innebære at søkeren ikke vil bli utelukket fra status som flyktning. Jeg har tillit til de vurderingene som gjøres av utlendingsmyndighetene på dette området.