Skriftlig spørsmål fra Leif Audun Sande (A) til arbeids- og sosialministeren

Dokument nr. 15:291 (2018-2019)
Innlevert: 05.11.2018
Sendt: 06.11.2018
Rette vedkommende: Helseministeren
Besvart: 13.11.2018 av helseminister Bent Høie

Leif Audun Sande (A)

Spørsmål

Leif Audun Sande (A): Hvorfor får ikke fast ansatte EØS borgere som kommer til å Norge tildelt fastlege på lik linje med nordmenn?

Begrunnelse

Når EØS borgere flytter til Norge for å jobbe registreres de med såkalt D-nummer. De registreres ikke i folkeregisteret. Dette fører til at de ikke får tildelt fastlege. Det finnes eksempler på at folk med alvorlig sykdom som er bosatt i Norge ikke får hjelp hos fastlege.

Bent Høie (H)

Svar

Bent Høie: Retten til å være tilknyttet fastleges liste fremgår av pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 c. Enhver som er bosatt i en norsk kommune, har rett til å stå på liste hos lege som har fastlegeavtale med kommunen. Som "bosatt" regnes i denne sammenheng personer som i folkeregisteret er registrert som bosatt i en norsk kommune, jf. forskrift 29. august 2012 nr. 843 om pasient- og brukerrettigheter i fastlegeordningen § 2.
Bakgrunnen for kravet om folkeregistrering, er at pasientrettigheter i fastlegeordningen er ment å skulle omfatte personer som har en fast tilknytning til riket. Formålet med fastlegeordningen er å sikre at alle får nødvendige allmennlegetjenester av god kvalitet til rett tid, og at personer bosatt i Norge får en fast allmennlege å forholde seg til. På den måten ivaretas kontinuiteten mellom lege og pasient. Det har derfor vært ansett som mest hensiktsmessig å knytte retten til å stå på liste hos fastlege opp mot reglene i folkeregisterloven og tilhørende forskrift.
Det følger av folkeregisterloven § 4-2 at en person som flytter fra utlandet til en norsk kommune, registreres som bosatt når vedkommende har lovlig opphold i landet og har til hensikt å bli her i minst seks måneder. Opphold av minst seks måneders varighet regnes som bosetting, selv om oppholdet er midlertidig. Folkeregisterloven § 4-2 har en særregel for personer som tar opphold i en norsk kommune på grunn av inntektsgivende aktivitet og som dokumenterer pendling fra bolig i et annet EØS-land. Disse personene kan unntas fra registrering som bosatt i Norge. D-nummer er et midlertidig identitetsnummer som tildeles utenlandske personer som i utgangspunktet skal oppholde seg i Norge i mindre enn seks måneder og som dermed ikke fyller vilkårene for et norsk fødselsnummer.
Når det gjelder praksis ved registrering av utenlandske arbeidstakere og tildeling av D-nummer, viser jeg til at dette området i sin helhet ligger under Finansdepartementet og Skatteetaten. Det er Folkeregisteret som avgjør hvorvidt man fyller vilkårene for å være folkeregistrert i Norge og hvilken kommune registreringen skal knyttes til. Som tidligere sagt, er det avgjørende for retten til å stå på fastleges liste at vedkommende faktisk er registrert i folkeregisteret som bosatt i en norsk kommune. Folkeregisterlovens krav til oppholdstid på minst seks måneder anses for å ivareta hensynet til varighet i lege-pasientforholdet.
Det er gitt nærmere regler om fastlegens og kommunens plikter i forskrift 29. august 2012 nr. 842 om fastlegeordning i kommunene. Fastlegens listeansvar innebærer at fastlegen skal prioritere personer på sin liste foran andre, med unntak for øyeblikkelig hjelp. I praksis betyr dette at det skal være mulig å få legetime hos fastlegen innen fem dager, samt å nå gjennom på telefon i løpet av kort tid for rådgivning og forespørsler. Fastlegen skal imidlertid innrette sin praksis slik at man kan ta i mot og vurdere alle typer henvendelser innenfor kontorets åpningstid, også fra andre pasienter enn de som står på listen. Pasienter kan ikke avvises med den begrunnelse at de ikke er registrert som bosatt i folkeregisteret. Fastlegen vil likevel måtte prioritere disse lavere enn pasienter på listen, bortsett fra ved behov for øyeblikkelig hjelp. Det er også gitt økonomiske insentiver ved at fastlege som tar i mot borgere fra andre EØS-land til konsultasjon, kan kreve en tilleggstakst fra Helfo for arbeidet.
Kommunen har på sin side det overordnede ansvaret for en god og forsvarlig allmennlegetjeneste til alle som oppholder seg i kommunen. Kommunen har plikt til å dimensjonere allmennlegetilbudet på en slik måte at det også er kapasitet til å behandle pasienter som ikke er med i fastlegeordningen. Det følger av helse- og omsorgstjenesteloven §§ 3-1 og 3-2 at kommunen har et generelt ansvar for å sørge for at alle som oppholder seg i kommunen tilbys nødvendige helse- og omsorgstjenester, herunder utredning, diagnostisering og behandling ved behov. Det er opp til kommunen selv hvordan den organiserer et allmennlegetilbud til personer som ikke er med i fastlegeordningen, men det må skje innenfor de juridiske rammene som jeg her har trukket opp.
EØS-borgere som er omfattet av en trygdeordning i et annet EØS-land, har etter EØS-avtalens forordning 883/2004 om koordinering av trygdeordninger, rett til helsehjelp som blir nødvendig under arbeid eller bosetting i Norge på samme vilkår som medlemmer i folketrygden. Departementet har lagt til grunn at uttrykket "på samme vilkår" i forordning 883/2004 må forstås slik at det er knyttet til generell tilgang til helsetjenester og utgiftsdekning, og ikke spesifikt knyttet til retten til å stå på liste hos fastlege. Prinsippet om likebehandling i forordningen innebærer at EØS-borgere ikke skal betale høyere egenandel hos fastlege, kommunal legevakt mv. enn personer som står på liste hos fastlege.
Jeg understreker på denne bakgrunn at både kommunen og den enkelte fastlege har ansvar for at EØS-borgere fra andre EØS-land som oppholder seg i Norge og som henvender seg til den kommunale helse- og omsorgstjenesten, blir tatt i mot og vurdert og ved behov blir henvist til spesialisthelsetjenesten for videre oppfølging.