Ketil Kjenseth (V): Hva gjør statsråden for at innbyggerne i Oppland skal oppleve mindre avstand mellom helsetilbudene i kommune og sykehus i stedet for at mange nå opplever en stadig sentralisering og mindre samhandling mellom dem?
Begrunnelse
Flere forhold gjør at Sykehuset Innlandet er trengt opp i et økonomisk hjørne. Den nasjonal røntgen-piloten, som nå er avviklet og ikke kompensert for, overføring av Kongsvinger sykehus til Ahus og innsparinger for å skaffe egenkapital til framtidig bygging av et (lite) «storsykehus» er blant de viktigste årsakene til den økonomiske knipa som helseforetaket nå er i.
De desentraliserte tilbudene i de distriktspsykiatriske sentrene (DPS) er særlig viktige i fylker som Oppland og Hedmark med lange avstander. Særlig DPS Valdres og DPS Tynset har gått i bresjen for å utvikle lokale behandlingstilbud med støtte via avstandsoppfølging og telemedisin. Alle snakker om at dette i stadig større grad blir en del av et mer desentralisert tilbud i helsesektoren, hvor tilbudet kommer til pasienten – i stedet for at pasientene skal transporteres til stadig mer sentraliserte og spesialiserte tilbud. Sykehuset Innlandet har varslet kutt i nettopp de desentraliserte tilbudene i psykiatrien for 2019. Færre stillinger vil gi mindre tid til lokal pasientbehandling, men det vil også svekke det store og viktige arbeidet som er lagt ned i å utvikle nye tilbud basert på ny teknologi. I sum blir dette som å gå baklengs inn i framtida.
Gjøvik interkommunale legevakt, som er en av landets større legevakter med et pasientgrunnlag på over 90 000 innbyggere og over 5000 studenter, har i snart 10 år forsøkt å få til en ombygging og utvidelse av sine leide lokaler i sykehuset på Gjøvik. Snart 20 000 konsultasjoner årlig krever mer verdige lokaler for pasientbehandlingen enn dagens knøttsmå og avleggs lokaler tilsier. Partene strever med å komme til enighet både om bygningstekniske løsninger, investeringsnivå og leieforhold, om IKT-løsninger, bruk av røntgen og laboratorietjenester. For å nevne noe. En skulle tro at offentlige etater kunne samarbeide om best og størst mulig utnyttelse av fellesskapets penger til felles formål. Men i stedet for å tette samhandlingsgapet, ser det tvert imot ut til å øke. Både pasienter og skattebetalere står igjen som tapere, mens det er vanskelig å se hvem som blir vinneren i revirkampen.