Skriftlig spørsmål fra Ketil Kjenseth (V) til klima- og miljøministeren

Dokument nr. 15:1911 (2017-2018)
Innlevert: 22.06.2018
Sendt: 22.06.2018
Besvart: 03.07.2018 av klima- og miljøminister Ola Elvestuen

Ketil Kjenseth (V)

Spørsmål

Ketil Kjenseth (V): Hva vil statsråden gjøre for at flere kommuner etablerer oppsamling av helseskadelig og klimafiendtlig deponigass fra deponier og gamle søppelfyllinger og slik også bidrar til å utsette for tidlig boligbygging oppå eller for nær disse?

Begrunnelse

Gamle søppelfyllinger og deponigass får fortsatt mye oppmerksomhet i media, nesten ti år etter at vi innførte forbud mot deponering av nedbrytbart avfall i Norge. Særlig gjelder dette i kommuner med befolknings- og boligvekst, som Sandnes og Skedsmo.
Det rettes berettiget oppmerksomhet mot gamle deponier som er regulert til eller bebygd med boliger eller allmennyttige bygninger. Deponigass kan skade både mennesker og bygninger i lang tid etter at de er stengt. I gamle fyllinger dannes det metan som er en aggressiv klimagass. I 1990 var klimautslippene fra deponier i Norge beregnet til over 2 mill. tonn CO2. I 2015 var disse redusert til 1 mill. tonn CO2, men som likevel utgjør om lag 2 prosent av Norges årlige klimautslipp. Mye tyder på at norske kommuner og avfallssektoren i liten grad vil redusere sine totale utslipp og heller ikke redusere helse- og miljøskade ved gamle deponier med den politikken og innsatsen de i dag setter inn.
Alt for få kommuner prioriterer i dag å sette inn tiltak for å redusere «svetting» av metan fra gamle fyllinger og deponier. Overraskende mange kommuner tillater også bygging av boliger oppå eller i nærheten av gamle deponier. I de fleste tilfeller fører dette til setningsskader, skader på bygg, eksempler på eksplosjoner knyttet til antenning av gassansamlinger i friluft samt luktplager fra avgasser.
Asker kommune har tatt grep for å fange opp «svetting» av metangass fra det gamle deponiet på Yggeset. Det samme har GLT Avfall IKS gjort ved sitt deponi i Dalborgmarka i Gjøvik kommune. Begge har installert oppsamling og fem såkalte Stirlingmotorer i rekke (i et containerrack). Med bruk av Stirlingmotor skjer forbrenningen av gassen utenfor gassmotoren. I forbrenningskammeret er det ingen bevegelige deler. Derfor vil eventuelle avsetninger fra de problematiske gassene i deponigassen ikke skade selve motoren. Stirlingmotorene kan utnytte ressursene fra deponiet i mange år, også når gassproduksjonen avtar – helt ned til 18 % metaninnhold.
Gassmotor eller gassturbin kan produsere varme til oppvarming eller strøm som kan selges på strømnettet. Installasjonen gir ikke store inntekter, men med støtte fra Enova og salg av strøm betaler den seg selv. I tillegg reduserer den klimagassutslipp og redusere faren for helse- og miljøskade betydelig. Svært få klimatiltak i Norge er så lønnsomme og effektive.
Det foreligger nå mye (digital) informasjon om antall deponier og fyllinger og hvor de er. Det finnes også mye informasjon om hvilke av disse som «svetter» mest metan og også hvilke som har størst utfordringer knyttet til setningsendringer i grunnen.
Her er det altså et stort rom for å etablere flere oppsamlingsanlegg og sette inn andre tiltak for å redusere klimagassutslipp, miljøskader og forebygge påvirkning på innbyggernes helse. Ett av tiltakene kan være å bidra til at ett eller flere av dagens oppsamlingsanlegg blir såkalte demonstrasjonsanlegg, slik at flere avfallsselskaper og kommuner kan få kunnskap om mulighetene.

Ola Elvestuen (V)

Svar

Ola Elvestuen: Deponering av biologisk nedbrytbart avfall fører til utslipp av klimagassen metan. Utslippene har gått ned siden 1990. Dette skyldes dels uttak og fakling av metangass, dels tiltak for å øke gjenvinningen av avfall og effekten av forbudet mot deponering av våtorganisk avfall.
De aller fleste av de om lag 60 deponiene for ordinært avfall som er i drift i dag har metangassanlegg. I tillegg har en rekke deponier som er avsluttet tidligere, uttak av metangass.
Flere deponier som har avsluttet driften eller som skal avslutte, har ikke installert metangassanlegg fordi de er for små til at det er grunnlag for å etablere gassanlegg. Det er nødvendig med en viss størrelse på deponiet både i areal og dybde for at det skal være teknisk mulig å drifte et deponigassanlegg.
Videre kan etablering av deponigassanlegg på gamle og allerede avsluttede deponier være vanskelig å gjennomføre siden arealene ofte er tatt i bruk til forskjellige formål. For avsluttede deponier kan krav om etablering av slike anlegg komme i konflikt med dagens arealbruk.
Siden 1990-tallet har det gradvis blitt innført krav til stadig flere deponier om å samle opp og behandle (oksidere) metangassen, slik at utslippene reduseres. EUs direktiv om deponering av avfall (1999/31/EF) som ble implementert i norsk lov i 2002, slår også fast at alle deponier med biologisk nedbrytbart avfall må få krav om å ha et system for uttak av deponigass. Direktivet påpeker også behovet for å stille krav om at det jevnlig foretas visuelle inspeksjoner for å avdekke sprekker og gasslekkasjer. Det er i praksis ikke mulig å fjerne alt utslipp av metan fra deponi.
Som følge av krav i direktivet har så godt som alle avfallsdeponier i Norge som er i drift fått nye tillatelser i perioden 2007 til 2009.
I utslippstillatelsene til deponiene stilles det krav som bidrar til å redusere utslippene fra deponiene, blant annet gjennom å øke energiutnyttelsen av metangassen der gassen ikke blir faklet (det vil si brent). Ved å brenne gassen omdannes metan til CO2, noe som reduserer klimagassutslippene betydelig.
For deponier med nedbrytbart avfall, er det stilt krav i utslippstillatelsen om å utrede mulig gassuttak på nytt, eller evaluere eksisterende uttakssystem samt gjennomføre nødvendige oppfølgende tiltak. Samtidig har deponiene strenge krav til bunn- og sidetetting, krav til cellevis deponering og krav til overdekking av deponert avfall, noe som blant annet bedrer mulighetene for oppsamling av deponigassen. Krav om regelmessig kontroll av gassproduksjon og eventuell gasslekkasje fra deponiets overflate er også tatt inn i tillatelsene.
Deponier som skal avsluttes har spesifiserte krav til utforming av toppdekke som skal bidra til bedre oppsamling eller tilrettelegging for biologisk oksidasjon av metangassen, og som hindrer at nedbrytningsprosessene i deponiet stopper opp. I tillatelsene er det også krav om å vurdere om det er grunnlag for å kreve etablering av gassanlegg der dette mangler, evaluere effekten av etablerte anlegg og vurdere behov for oppgradering.
Fylkesmennene har i forbindelse med fornyelse av driftstillatelser til avfallsdeponiene og gjennom pålegg om avslutning og etterdrift i perioden 2007-2011 vurdert krav til oppsamling og utnyttelse av deponigass fra deponier. I forbindelse med dette arbeidet etterspurte fylkesmennene en evaluering og vurdering av behov for oppgradering av eksisterende gassuttaksanlegg. For deponier med et antatt gasspotensial uten gassuttaksanlegg, ble det i all hovedsak stilt krav om å vurdere grunnlag for etablering av slike anlegg.
Alternativt eller som et supplement til gassuttak har deponier som ikke skulle drive videre etter 2009 fått krav om å avslutte deponiet med et toppdekke som skal legge til rette for at metan omdannes til karbondioksid.