Skriftlig spørsmål fra Ingjerd Thon Hagaseth (V) til justis- og beredskapsministeren

Dokument nr. 15:568 (2017-2018)
Innlevert: 15.12.2017
Sendt: 18.12.2017
Besvart: 21.12.2017 av justis- og beredskapsminister Per-Willy Amundsen

Ingjerd Thon Hagaseth (V)

Spørsmål

Ingjerd Thon Hagaseth (V): Mener justisministeren at dommen fra Høyesterett (sak nr. 2017/691) reflekterer ønsket fra Stortinget om at det å tilby sexkjøp ikke skal være forbudt?

Begrunnelse

8. desember avsa Høyesterett en dom der tap av prostitusjonsinntekter ikke har erstatningsrettslig vern. Saken gjaldt sju prostituerte kvinner som fremmet krav om erstatning for det økonomiske tapet de hadde lidt ved at de på grunn av skader og traumer etter å ha blitt ranet, ikke kunne selge seksuelle tjenester i en kortere periode etter ranene.
Flertallet i Høyesterett peker både på at kjøp av seksuelle tjenester er straffbart og at prostitusjon er pekt på av lovgiver som sterkt uønsket, og at et erstatningsvern vil kunne bidra til alminneliggjøring av sterkt uønsket virksomhet.
Et mindretall på to dommere var uenige med flertallet, og mente at slike tap har erstatningsrettslig vern på linje med andre individuelle ervervstap. Mindretallet la vekt på at prostitusjonsinntekter er lovlig inntekt, og at de ikke kunne se at en erstatning ville alminneliggjøre prostitusjon.

Per-Willy Amundsen (FrP)

Svar

Per-Willy Amundsen: Straffeloven § 316 gjør det straffbart å kjøpe seksuelle tjenester, mens salg av slike tjenester ikke er straffbart. Dette er begrunnet i hensynet til de prostituerte selv, som er en svak og utsatt gruppe som ikke bør trues med straff, men heller tilbys hjelp til å komme ut av en eventuell vanskelig livssituasjon, jf. Ot.prp. nr. 28 (1999–2000) side 82.
Dommen fra Høyesterett er etter mitt syn i samsvar med lovgiverens standpunkt om at det ikke er forbudt å selge seksuelle tjenester. Blant annet understreker flertallet i Høyesterett i avsnitt 40 at «[s]alg av seksuelle tjenester er…lovlig».
Det at salg av seksuelle tjenester ikke er straffbart, betyr likevel ikke nødvendigvis at rettsordenen gir prostitusjonsinntekter et erstatningsrettslig vern. Strafferetten bygger på andre hensyn enn erstatningsretten. For å avgjøre om en interesse har erstatningsrettslig vern, må det foretas en bred helhetsvurdering. Etter norske rettstradisjoner er det i hovedsak en oppgave for domstolene å foreta slike vurderinger, som ofte vil være nokså konkrete. Dommen fra Høyesterett er for så vidt illustrerende. Selv om flertallet konkluderte med at det ikke kan kreves erstatning for kortvarig tap av prostitusjonsinntekter, pekte flertallet på at «erstatningssituasjonen ved mer langvarige skader ville kunne være en annen».
Utover dette finner jeg det ikke naturlig å uttale meg om dommen fra Høyesterett.