Begrunnelse

Professor Øyvind Østerud problematiserer i sitt innlegg «Tankeløs internasjonalisering ved norske universiteter» (Aftenposten, 20. juni) den sterke internasjonaliseringen som har pågått i norsk akademia de siste årene. Han mener en viss internasjonalisering er selvsagt, men at det går en grense, som han antyder at nå kan være overskredet. Foruten bekymringene som fremgår i spørsmålet, problematiserer Østerud blant annet at norske akademikeraspiranter har begrenset mulighet til ansettelse og især fast ansettelse på grunn av sterk konkurranse fra utenlandske søkere, meget mulig i stor grad som følge av et relativt høyt norsk lønnsnivå. Denne utviklingen innebærer at universitetssektoren går glipp av forskere og vitenskapelig ansatte som behersker norsk språk og kjenner det norske samfunnet og derved kan forske på, forholde seg til og kommunisere med det.
I dette problemkomplekset kan det være grunn til å skille mellom det norske samfunnets interesser og samfunnsøkonomiske vurderinger på den ene siden og universitetenes interesser og bedriftsøkonomiske vurderinger på den annen side. Det er for eksempel en kjensgjerning at de aller fleste rangeringer av universiteter og utdanningsinstitusjoner opererer med ulike parametere for internasjonalisering som selvstendige og tungt vektlagte mål. Altså vil norske universiteter ha sterke insentiver for å internasjonalisere dersom de ønsker å komme godt ut på rangeringene – uavhengig av om internasjonaliseringen rent faktisk øker kvaliteten på utdanningen eller ikke. Både offentlige og private utdanningsinstitusjoner tiltrekker seg i dag bevisst utenlandske studenter og ansatte for å kunne klatre på disse rangeringene. Dette er en fornuftig bedriftsøkonomisk vurdering og i tråd med det enkelte universitets interesser. Imidlertid er det ikke klart at dette nødvendigvis er i samfunnet som helhet sin interesse og vil være samfunnsøkonomisk fornuftig. Østerud etterspør en gjennomtenkt strategi rundt spørsmålet om internasjonalisering. Da er det nok den samfunnsøkonomiske delen han mener er oversett – ikke den bedriftsøkonomiske. Et problem kan være at man fra politisk hold har vært for lite bevisst på at universitetenes egeninteresse ikke alltid samsvarer med samfunnets interesse – kanskje særlig i forbindelse med internasjonalisering. Det hører med til bildet at universitetssektoren finansieres av skattebetalerne, som derved bør kunne ha en berettiget forventning om at sektoren organiseres i tråd med deres og samfunnets interesser og ikke etter for eksempel bedriftsøkonomiske vurderinger som gjøres på det enkelte universitet.