Anders B. Werp (H): På hvilken måte ble de 30 mill. kr og finansiering av aktoratet finansiert, ble Stortinget informert om finansieringen og på hvilken måte ble Stortinget informert om faktum i saken?
Begrunnelse
Den 2. juli 2014 avsa Oslo tingrett dom i den såkalte Transocean-saken. Saken hadde da vært under etterforskning av Økokrim siden januar 2005. Tingretten frifant de tiltalte. Den 13. januar 2016 trakk Økokrim sin anke i saken. Den 18. januar 2016 sendte Økokrim-sjefen brev til Riksadvokaten, hvor han ba om en ekstern gjennomgang av saken i et lærings- og evalueringsperspektiv. Riksadvokaten oppnevnte 12. mai 2016 et utvalg for å foreta en eksterngjennomgang av saken. Rapporten fra utvalget forelå 13. juni 2017.
Fra rapporten hitsettes (side 113):
«Det første forholdet gjelder en særbevilgning fra Finansdepartementet som ble øremerket Økokrims utgifter i Transocean-saken. Den 5. februar 2007 sendte Økokrim brev via Politidirektoratet til Finansdepartementet med anmodning om finansiering av saken. Anmodningsbrevet er signert påtaleansvarlig og daværende Økokrim-sjef. Økokrims anmodning ble tatt til følge, og det ble gitt en særbevilgning fra Finansdepartementet til Økokrim på 30 millioner kroner."
Videre står det på side 114:
"Det andre forholdet gjelder at kostnadene for de oppnevnte aktorene som prosederte skattespørsmålene i straffesaken, ble belastet Finansdepartementets budsjett etter forutgående avtale. Rent praktisk skjedde dette ved at fakturaer ble attestert påtaleansvarlig og deretter videresendt Kemneren i Stavanger/Skatt Vest for utbetaling. Utvalget finner det betenkelig ut i fra et uavhengighetsperspektiv og tillit til påtalemyndighetens objektivitet at advokatene som var oppnevnt som aktorer for å prosedere de skatterettslige spørsmålene i straffesaken, ble finansiert på denne måten."
Det er et grunnleggende prinsipp i norsk straffeprosess at påtalemyndigheten skal være uavhengig. Denne uavhengigheten underbygges av budsjettprosesser, lover og forskrifter som sikrer at påtalemyndighetens virksomhet finansieres på generelt grunnlag, og ikke på grunnlag av enkeltsaker.
Utvalgets funn kan innebære et brudd på dette prinsippet, som kan indikere at staten har lagt til rette for ekstra finansiering av en straffesak hvor staten selv var part. Dersom dette er korrekt, kan det være et brudd på viktige prinsipper og rolleutøvelse i norsk strafferett. Og det kan svekke tilliten til rettsvesenets konstitusjonelle uavhengighet.