Pål Farstad (V): Hvordan stiller statsråden seg til å vurdere teksten og innholdet i «Forskrift om drift av akvakulturanlegg» i lys av at denne kan være et hinder for samarbeid mellom oppdretter og fisker og for utnyttelse av en villfiskbestand som finnes ved akvakulturanleggene langs kysten?
Begrunnelse
I akvakulturdriftforskriften § 18 står det:
Det er forbudt å drive fiske nærmere anlegget enn 100 meter og å ferdes nærmere enn 20 meter. Avstanden måles fra rett linje trukket mellom anleggets faktiske ytterpunkt i overflaten.
Denne bestemmelsen gjelder alle typer redskaper fra håndsnøre til ringnot og trål.
Oppdrettsanlegg tiltrekker seg store mengder villfisk ved at de tilbyr beskyttelse og mat. Denne fisken er med bakgrunn i bestemmelsen i akvakulturdriftsforskriften utilgjengelig for yrkesfiskere. Dersom oppdrettslokaliteten ikke var etablert ville villfisken vært tilgjengelig for fiske i nærområdet.
Det finnes ca. 900 akvakulturanlegg langs kysten og det bør være i samfunnets interesse å utnytte denne ressursen, som kan hentes ut med skånsomme fiskeredskaper med beskjedent ressursbruk.
Det at oppdrettsæringen legger beslag på store arealer som fiskere ikke får tilgang til, ikke en gang med redskaper som åpenbart medfører ingen eller liten risiko for skade, det skaper store interessekonflikter. Disse tiltar nå i styrke, og det merkes at fiskarlagene setter klare betingelser i høringssaker for nye anlegg, der det forutsettes at de får tilgang på et kontrollert fiske i forbudssonen i samråd med oppdrettsselskapet.
I denne situasjonen er det viktig å legge grunnlag for en positiv sameksistens mellom fiskere og oppdrettere, samtidig som vi kan utnytte en villfiskressurs som ellers ikke kan tas ut. To lokale oppdrettsselskaper på Nordmøre har forstått verdien og nødvendigheten av dette samspillet. De forsøker nå å få godkjenning på et prosjekt i Fiskeridirektoratet som går ut på å drive et skånsomt fiske med teiner innenfor sikkerhetssonen i en periode på to år.
Teinene vil ikke komme i kontakt med notveggene, og fangsten vil bli plassert i ventemerder. Det vil bli inngått avtale med fiskemottak som derved sikres stabil tilgang på levende fisk. Dette må sies å være en vinn-vinn situasjon; Oppdretter sikres god løpende informasjon om eventuelt fôrspill og overvåkning både over og under havflaten, fiskeren kan ta ut fisk med beskjedent ressursbruk til en bedre pris på grunn at den leveres levende, og fiskebruket får tilgang til stabile leveranser av råstoff.
Hittil er det bare gjort spede forsøk på fiske i sikkerhetssonen, alle prosjekt var kortvarige, og så vidt jeg har kjennskap til alle offentlig initiert. Det er nå viktig at et prosjekt initiert fra oppdrettsselskaper selv og med støtte fra engasjerte fiskarlag kommer i gang.
Akvakulturdriftsforskriften § 68 åpner for at det i «særligere tilfeller» kan gis dispensasjon for fiske i fiske- og ferdselsforbudssonen. Spørsmålet blir da hvordan denne bestemmelsen tolkes av Fiskeridirektoratet som er satt til å håndheve bestemmelsen.
Slik jeg ser det er det mulig med nytenking, samarbeid og utvikling for å styrke sameksistensen mellom fisker og oppdretter. Skal vi komme videre bør det snarest komme i gang relevante prosjekter som kan styrke sameksistensen og for å bekrefte at villfiskressursen som står ved anleggene kan utnyttes og skape store verder.