Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.
Dokument nr. 15:759 (2016-2017) Innlevert: 01.03.2017 Sendt: 01.03.2017 Besvart: 08.03.2017 av kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen
Norunn Tveiten Benestad (H): Flere medier på Sør- og Vestlandet har de siste dagene stilt spørsmål ved en del av våre universiteter og høyskolers praksis, der studentene selv må betale obligatoriske studieturer som inngår i undervisningen. Flere peker på at deltagelse i turene er en forutsetning for å få avlegge eksamen. Det hevdes at regelverket er uklart, og at denne praksis er i strid med gratisprinsippet. Hva er kunnskapsministerens vurdering av dette?
Torbjørn Røe Isaksen: Jeg er opptatt av at alle skal ha lik rett til utdanning og gratisprinsippet har lenge stått sentralt i norsk utdanningspolitikk. Gratisprinsippet innenfor høyere utdanning innebærer at statlige universiteter og høyskoler ikke kan kreve egenbetaling fra studenter for utdanninger som fører frem til en grad eller yrkesutdanning. Gratisprinsippet ble lovfestet i 2005 og følger av universitets- og høyskoleloven § 7-1. Universitetene og høyskolene får en årlig rammebevilgning for den virksomheten de driver, og styret ved den enkelte institusjon må selv gjøre prioriteringer innenfor disse rammene. Kunnskapsdepartementet har lagt til grunn en streng praksis når det gjelder egenbetaling ved obligatorisk studietur. Det kan ikke kreves egenbetaling av kostnader for turen når studieturen er obligatorisk og hvor deltagelse i turene er en forutsetning for å få avlegge eksamen. Slik praksis vil være i strid med gratisprinsippet.Dersom en studietur derimot er frivillig kan det legges opp til at studentene dekker kostandene for studieturen selv, men da må institusjonen tilby et faglig tilfredsstillende alternativ for de som ikke ønsker å delta.Jeg forutsetter at universiteter og høyskoler følger bestemmelsene om egenbetaling. Imidlertid er utdanningene i stadig utvikling og mange av dem blir mer praksisnære. Dette er positivt, men jeg ser at det kan skape noen vanskelige grensetilfeller med tanke på gratisprinsippet. Jeg er nå kjent med at det finnes tilfeller som viser at det er behov for å ta opp dette med institusjonene. Dette vil derfor være et tema i etatsstyringsrunden som Kunnskapsdepartementet skal ha med universitets- og høyskolesektoren denne våren.