Svar
Jan Tore Sanner: Regionreformen
I avtalen mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig folkeparti og Venstre er det enighet om at regionreformen skal:
- Styrke lokaldemokratiet og bidra til å desentralisere makt ved at oppgaver og ansvar flyttes fra stat til folkevalgte på regionalt nivå.
- Redusere byråkratiet og bidra til en mer effektiv offentlig forvaltning. Færre fylkeskommuner skal samlet sett føre til færre ansatte i administrative stillinger, færre heltidspolitikere på regionalt nivå og mer ressurser til tjenester som kommer innbyggere og næringsliv til gode
Beregninger gjennomført av Kommunal- og moderniseringsdepartementet viser at sammenslåing til større fylkeskommuner vil medføre reduserte utgifter til administrasjon. Dette vil på lang sikt frigjøre ressurser blant annet til tjenesteproduksjon.
Fylkeskommunene, utenom Oslo kommune, brukte om lag tre milliarder kroner på administrasjon i 2015. Utgiftene til administrasjon varierer mye mellom fylkeskommunene. Det er en klar sammenheng mellom fylkesstørrelse og administrasjonsutgifter per innbygger, også når det er kontrollert for nivået på de samlede frie inntektene. Illustrasjonsberegninger viser at det vil være et vesentlig potensial for innsparing i administrasjonsutgiftene som følge av forslaget til ny inndeling. Dersom administrasjonsutgiftene per innbygger i fylkeskommunene som slår seg sammen, på lang sikt blir på nivå med den fylkeskommunen i sammenslåingen som i dag har lavest utgift per innbygger, vil de samlede administrasjonsutgiftene i fylkeskommunene (utenom Oslo) kunne reduseres med i overkant av 11 prosent.(fotnote). Dette utgjør om lag 340 millioner kroner årlig. En tilsvarende utregning for årsverk gir om lag den samme prosentvise reduksjonen. Dette er forsiktige overslag.
En sammenslutning av fylkeskommuner vil også gi større fagmiljøer, som vil kunne gi grunnlag for faglig og kvalitativt bedre tjenester. Videre vil jeg fremheve at ny fylkesstruktur og styrking av fylkeskommunenes samfunnsutviklerrolle gir grunnlag for bedre samordning og samhandling mellom forvaltningsnivåene og mellom fylkeskommunene og den regionale staten. Større fylkeskommuner reduserer antallet enheter som regional stat må forholde seg til. Dette legger til rette for bedre samarbeid og samordning av innsats. Dette legger grunnlag for mer effektiv bruk av samfunnets totale ressurser - noe blant annet Produktivitetskommisjonen fremhever. Overføring av oppgaver til de nye fylkeskommunene vil også kunne medføre en mer kostnadseffektiv og prioriteringseffektiv oppgaveløsning.
Ny fylkesmannstruktur
I vurderingen av gevinster må både kvantitative og kvalitative gevinster tas med. De kvantitative/økonomiske gevinstene kan forklares med stordriftsfordeler, og de kvalitative gevinstene ved faglige synergier, styrkede fagmiljøer og redusert sårbarhet i oppgaveløsningen. Et utgangspunkt for vurdering av de kvantitative gevinstene, er at de minste embetene bruker mer ressurser pr. innbygger enn de største. Gevinstene ved en ny fylkesmannsstruktur med færre og større enheter, vil kunne oppnås på flere områder. Det er potensielle innsparinger i hhv. ledelse, administrasjon og støttefunksjoner, og husleie. Reduksjon av antall lederfunksjoner er knyttet til stillinger som vil ivaretas av én stillingsinnehaver i et nytt embete. Det gjelder stillingen som fylkesmann, assisterende fylkesmann, fagdirektører, administrasjonsleder og diverse mellomlederstillinger. Videre vil en reduksjon i antall embeter legge til rette for innsparinger i administrative støttefunksjoner (arkiv, teknisk drift, økonomi og IKT) når dublerte oppgaver faller bort og det etableres felles løsninger.
En reduksjon av antall embeter kan også få konsekvenser for lokaliteter og husleieutgifter. På lang sikt vil færre embeter innebære færre lokaliteter, men samtidig behov for større lokaler. Husleieutgiftene vil også være betinget av eiendomsmarkedet på stedet hvor samlokalisering finner sted.
Jeg er samtidig opptatt av en styrking av fylkesmannens fagkompetanse. Dette kan oppnås gjennom større enheter. I de minste embetene er kompetanse en sårbar ressurs. Større embeter vil legge til rette for større fagmiljøer og gjennom dette mindre sårbare og kvalitativt bedre tjenester fra embetene.
Hvilke gevinster som kan tas ut ved en sammenslåing av embeter, er avhengig av særlig to faktorer. Disse er antall sammenslåinger og om et sammenslått embete blir samlokalisert, eller om det vil ha en delt lokalisering. De kvantitative/økonomiske gevinstene er størst ved samlokalisering, mens det for de kvalitative gevinster vil være en rekke andre forhold som også vil spille inn, som f.eks. antall kommuner og geografiske avstander med vekt på reisetid. En samlokalisering i et embete som dekker et stort geografisk område, svekker nærheten til kommuner og innbyggere. Delt lokalisering kan, i slike tilfeller, være nødvendig for å sikre kvalitative gevinster på fagområdene.
Fotnote:
Utregningene av eksemplene er basert på forslaget til ny struktur som ligger i avtalen mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti. For Nord-Norge er det lagt til grunn administrasjonsutgifter per innbygger på samme nivå som gjennomsnittet av utgiftene til Nordland og Troms (de to fylkeskommunene med lavest utgifter per innbygger i Nord-Norge). Utregningene er gjort for netto driftsutgifter i 2015 til administrasjon, administrasjonslokaler, forvaltningsutgifter i eiendomsforvaltningen, politisk styring og kontroll og revisjon.