Trine Skei Grande (V): Medfører det riktighet at elever med lærevansker og psykiske funksjonsnedsettelser ved skoler som mottar støtte etter satsen som følger av forskrifter til friskoleloven § 9A-3, i praksis ikke kan få rett til utvidet ekstra opplæringstid ettersom disse skolene gir et spesialtilpasset tilbud som ikke forutsetter særskilt vedtak om spesialundervisning, og er dette i så fall en praksis statsråden kan stå inne for?
Begrunnelse
Undertegnede er gjort kjent med at flere elever ved skoler som gir et tilbud til elever med langvarige eller permanente lærevansker, som gjerne er elever som har en diagnose eller syndrom, har fått avslag på søknad om utvidet opplæringsrett etter Opplæringslovens § 3-1 femte ledd jf. Friskoleloven § 3-3 fjerde ledd. Disse friskolene omfatter for eksempel de helsepedagogiske steinerskolene. De konkrete sakene undertegnede er gjort kjent med, har vært til behandling i Hordaland Fylkeskommune og av Fylkesmannen i Hordaland.
Etter det undertegnede forstår er avslaget på søknad om utvidet opplæring direkte knyttet til at elevene ikke har fått særskilt vedtak om spesialundervisning, som er ett av to krav loven stiller. Det andre er at eleven har et faktisk behov for mer tid i skolen for å kunne nå sine individuelle opplæringsmål. Bakgrunnen for at vedtak om spesialundervisning ikke er fattet, er at disse friskolene gir et tilbud som er spesialtilpasset den enkelte, og som dermed gir et «forsvarlig utbytte», men som ikke blir ansett som spesialundervisning etter friskoleloven § 3-6.
Disse skolene er selv ansvarlige for at for at vilkårene for å motta den høye satsen er til stede ved inntak av elever. Det følger av friskolelovforskriften § 9A-5. Det kreves derfor ikke et formelt vedtak for at elevene skal få en spesialundervisning ved en slik skole. I forhold til dette kan friskolelovforskriften § 9A-4 synes uheldig formulert all den tid elevene allerede mottar spesialundervisning, mens den bestemmelsen skal sikre at fylkeskommunen dekker merkostnader dersom elevens behov er så spesielle og omfattende at selv ikke den høye statsstøttesatsen dekker behovet for tilrettelegging.
Undertegnede stilte i 2010 spørsmål til daværende kunnskapsminister Kristin Halvorsen om at den samme elevgruppen på dette tidspunktet ikke hadde rett til utvidet opplæring i privatskoler, ettersom privatskoleloven manglet den samme lovhjemmelen som opplæringsloven. Dette ble vurdert som uheldig, og loven har siden blitt endret for å sikre likebehandling av tilbudet i offentlige og private skoler. Undertegnede er bekymret for at den omtalte problemstillingen i dette spørsmålet er et tilsvarende tilfelle av et mangelfullt lovverk.
Det er ingen tvil om at disse elevene ville hatt rett til spesialundervisning etter opplæringslovens kapittel 5 dersom de var elever i offentlig skole. Det er også liten tvil om at de ville hatt utbytte av to år ekstra videregående opplæring for å nå sine opplæringsmål – selv om det steinerpedagogiske opplegget for disse elevene er vellykket. Undertegnede er bekymret for at den praksisen som nå etablerer seg som et resultat av denne saken, ikke er i tråd med lovgivers intensjon om rett til utvidet opplæring uavhengig av skoleslag.
Undertegnede mener også at denne saken har flere prinsipielt problematiske sider. Det gjelder for eksempel hvorvidt det å nekte denne elevgruppen rett til utvidet opplæring representerer en diskriminering sammenlignet med elever i offentlig skole og som derfor kan aktualisere bestemmelser i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Det gjelder også at det synes som om elevens individuelle rettigheter og det offentliges finansieringsansvar blandes sammen i disse sakene.