Skriftlig spørsmål fra Vegard Grøslie Wennesland (A) til finansministeren

Dokument nr. 15:1264 (2015-2016)
Innlevert: 09.06.2016
Sendt: 10.06.2016
Besvart: 16.06.2016 av finansminister Siv Jensen

Vegard Grøslie Wennesland (A)

Spørsmål

Vegard Grøslie Wennesland (A): Hvorfor gis det ikke innsyn i hvilke selskaper som mottar opphørsrefusjoner?

Begrunnelse

Dagens Næringsliv har i flere saker, blant annet den 31. mai og 1. juni, vist at staten nå utbetaler store summer til selskaper som har avsluttet sin virksomhet i Norge. Tallet har økt betraktelig i 2015. DN er imidlertid ikke gitt innsyn i hvilke selskaper som har mottatt opphørsrefusjon, slik de har fått for ordningen med leterefusjon. Det fremstår ikke som åpenbart hvorfor det ikke gis fullt innsyn også i sakene om opphørsrefusjonene.

Siv Jensen (FrP)

Svar

Siv Jensen: Selskaper som driver petroleumsvirksomhet på den norske kontinentalsokkelen skattlegges etter særreglene i petroleumsskatteloven. I tillegg til alminnelig selskapsskatt med 25 pst. betaler selskapene en særskatt på 53 pst., dvs. en skattesats på til sammen 78 pst. Kostnadene knyttet til petroleumsvirksomheten trekkes fra før skatten beregnes.
Et selskap som opphører med petroleumsvirksomhet på kontinentalsokkelen, kan kreve utbetalt fra staten skatteverdien av et eventuelt udekket underskudd og overskytende friinntekt på opphørstidspunktet. Videre kan et selskap som har underskudd i inntektsåret, kreve at staten utbetaler skatteverdien av selskapets letekostnader. Opphørs- og leterefusjonsordningene likestiller petroleumsselskaper som er i og utenfor skatteposisjon, og gir selskapene sikkerhet for at staten gjennom skattesystemet dekker sin del av kostnadene i petroleumsvirksomheten. Jeg viser for øvrig til svar på skriftlig spørsmål nr. 1263, der begrunnelsen for opphørsrefusjonsordningen omtales nærmere.
Skatteverdien ved opphør av petroleumsvirksomheten fastsettes ved å multiplisere udekket underskudd og overskytende friinntekt i alminnelig inntekt og særskattegrunnlaget med skattesatsene på opphørstidspunktet. Tilsvarende fastsettes skatteverdien av letekostnadene ved å multiplisere de fradragsberettigede letekostnadene i alminnelig inntekt og særskattegrunnlaget med skattesatsene det året letekostnadene pådras. Utbetalingsbeløpet fastsettes av skattemyndighetene ved ligningen for opphørs- eller leteåret. Fastsettingen følger de ordinære reglene for ligningsbehandlingen.
Etter ligningsloven § 3-13 har skattemyndighetene taushetsplikt om «noens formues- eller inntektsforhold eller andre økonomiske, bedriftsmessige eller personlige forhold». Taushetsplikten etter ligningsloven er vid. I dialogen med de skattepliktige og i skattemyndighetenes arbeid med ligning og kontroll av fastsatt skatt, har de skattepliktige og tredjeparter omfattende opplysningsplikt. Når skattepliktige og andre pålegges omfattende opplysningsplikter, er det avgjørende for tillitsforholdet mellom borgerne og myndighetene at de som gir opplysninger til skattemyndighetene kan stole på at opplysningene behandles på en forsvarlig måte og ikke gjøres kjent for uvedkommende.
Unntak fra taushetsplikten gjelder bare der det er særskilt bestemt. Ett slikt unntak er ligningsloven § 8-8 om utarbeiding og offentliggjøring av skattelister. Skattelisten inneholder opplysninger om den enkelte skattepliktiges navn, postnummer, poststed, kommune, fødselsår for personlige skattepliktige og organisasjonsnummer for upersonlig skattyter, den fastsatte nettoformue og nettoinntekt, skatter og avgifter.
I skattelisten for petroleumsselskapene fremgår det hvilket beløp det enkelte petroleumsselskapet har innbetalt i skatt, eller fått utbetalt fra staten i inntektsåret. Derimot gis det ikke ytterligere opplysninger som viser hvordan utbetalingsbeløpet er fastsatt, for eksempel størrelsen på underskudd på opphørstidspunktet, eller pådratte letekostnader i inntektsåret. I skattelisten spesifiseres det heller ikke om beløpet som et selskap får utbetalt for et inntektsår, skriver seg fra refusjon av letekostnader eller opphør av petroleumsvirksomheten. Det er dermed ikke forskjellsbehandling av de to refusjonsordningene på dette punktet, slik spørsmålsstiller synes å legge til grunn.