Skriftlig spørsmål fra Eirin Sund (A) til innvandrings- og integreringsministeren

Dokument nr. 15:777 (2015-2016)
Innlevert: 18.03.2016
Sendt: 18.03.2016
Besvart: 31.03.2016 av innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug

Eirin Sund (A)

Spørsmål

Eirin Sund (A): Hvilke kriterier legger UDI og UNE til grunn for å avgjøre om homofile saksøkere har behov for beskyttelse i Norge, og hvordan mener myndighetene at en homofil asylsøker skal bevise at vedkommende er homofil og hvilke kriterier legger UDI og UNE til grunn for å avgjøre hvorvidt vedkommende er homofil?

Begrunnelse

Et eksempel på uttalelse fra UDI er: "UDI mener det foreligger tvil rundt store deler av hans historie, hvor hans seksuelle legning er helt sentralt. Dette gjøre at vi også mener at hans påståtte seksuelle legning mest trolig er oppkonstruert med det formål å få opphold i Norge." Myndighetene kan ikke forvente at asylsøkere som søker opphold på bakgrunn av seksuell orientering skal reflektere over livet som homofil på samme måte som man gjør hvis man er oppvokst i den vestlige verden. Ofte er det slik at der de er vokst opp så er dette ulovlig og de har gjerne levd med legningen sin skjult. Vi har vært borte i tilfeller hvor asylsøkeren har rømt fra Uganda fordi vedkommende ble oppdaget med en annen mann og slått til blods. Vedkommende har kommet ut og latt seg intervjue om dette. Vedkommende deltok i homoparaden i Oslo i fjor med regnbueflagg malt i ansiktet. Vedkommende er åpen homofil fotballspiller på Alta IF i 2. divisjon. Dersom vedkommende blir sendt tilbake til Uganda, der det er ulovlig for to personer av samme kjønn å ha sex, og hvor de kan straffes med inntil livstid i fengsel frykter jeg for livet til asylsøkeren. Tidligere har myndighetene skrevet i enkelte avslag på søknader at vedkommende bare kan dra tilbake og leve skjult i hjemlandet sitt. Dette er en praksis som må opphøre.

Sylvi Listhaug (FrP)

Svar

Sylvi Listhaug: Innledningsvis vil jeg presisere at det er Utlendingsdirektoratet (UDI) og Utlendingsnemnda (UNE) som behandler saker og klager etter utlendingsloven. Verken jeg eller Justis- og beredskapsdepartementet har myndighet til å gripe inn i eller påvirke utfallet av enkeltsaker som ikke gjelder hensynet til grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn. Jeg kan derfor ikke uttale meg om den konkrete saken du viser til. Når det gjelder det du skriver i din begrunnelse om at myndighetene tidligere har truffet enkelte avslag med den begrunnelse at søkeren kan dra tilbake og leve skjult i sitt hjemland og at dette er en praksis som må opphøre, vil jeg understreke at verken UDI eller UNE har en slik praksis i dag.
Høyesterett har i dom av 29. mars 2012 (Rt. 2012 s. 414) oppstilt en metode for å vurdere anførsler om forfølgelse på grunnlag av seksuell identitet. Den er i korthet slik:
Først må UDI og UNE, som en del av troverdighetsvurderingen, vurdere om søkeren er homofil eller vil bli oppfattet slik av potensielle forfølgere i hjemlandet. Deretter må UDI og UNE undersøke om homofile som er åpne om sin orientering, risikerer forfølgelse i søkerens hjemland. Hvis det er tilfellet, må UDI og UNE vurdere hva søkeren kommer til å gjøre ved en eventuell retur til hjemlandet. Hvis han kommer til å leve åpent og dermed risikere forfølgelse, vil han ha rett til beskyttelse (asyl), selv om han kunne ha unngått forfølgelse ved å skjule sin legning. Kommer han derimot til å skjule sin legning og dermed unngå forfølgelse, må UDI og UNE undersøke hva som er årsaken til det. Hvis årsaken er at han selv mener det er riktig å holde legningen skjult, skal søknaden avslås. Det samme gjelder dersom årsaken er sosialt press – såfremt sanksjonene ikke er av en slik karakter eller omfang at de i seg selv utgjør forfølgelse. Er det derimot frykten for forfølgelse som er årsaken til at søkeren velger å skjule sin seksuelle identitet, vil han i utgangspunktet ha rett til beskyttelse. Det samme gjelder i de tilfeller hvor det er flere grunner til at han velger å skjule sin legning og frykten for forfølgelse er sentral for valget. For øvrig viser jeg til departementets instruks GI-07/2012, som er tilgjengelig på www.udiregelverk.no.
Når det gjelder troverdighetsvurderingen, skal UDI og UNE foreta en fri og helhetlig bevisvurdering av alle opplysninger i saken, og det legges til grunn at søkeren er homofil dersom det fremstår som «noenlunde sannsynlig», jf. Ot.prp. nr. 75 (2006-2007) s. 88 og 414. Det senkede beviskravet (noenlunde sannsynlig) forutsetter at søkeren har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig, jf. Rt. 2011 s. 1481 (avsnitt 45). Troverdighetsvurderingen i LHBTI-saker (lesbiske, homofile, bifile, trans- og intersex-personer) er ofte vanskelig. UDI og UNE foretar en konkret, individuell og helhetlig vurdering av søkerens troverdighet, og en rekke momenter kan være relevante, bl.a. søkerens tanker og refleksjoner, graden av klarhet, sammenheng, motstrid mv.
Både UDI og UNE er bevisste på at det er store variasjoner i LHBTI-personers erfaringer på tvers av samfunn og kulturer, og innenfor det enkelte samfunn. Alle har ikke nødvendigvis en avklart oppfatning av sin seksuelle identitet. Det finnes ingen fasit for hvilke tanker og refleksjoner man kan forvente. Dette må vurderes individuelt. Normalt må det likevel kunne forventes at personer som søker beskyttelse i Norge på grunn av sin seksuelle identitet har gjennomgått en erkjennelsesprosess og har visse tanker eller erfaringer knyttet til dette.