Skriftlig spørsmål fra Jan Bøhler (A) til justis- og beredskapsministeren

Dokument nr. 15:1273 (2014-2015)
Innlevert: 06.08.2015
Sendt: 06.08.2015
Besvart: 18.08.2015 av justis- og beredskapsminister Anders Anundsen

Jan Bøhler (Sp)

Spørsmål

Jan Bøhler (A): I sommer har media meldt om knivstikking og alvorlige trusler med kniv i gjennomsnitt annenhver dag i Oslo. Det har for det meste skjedd i gater og parker trass i forbudet mot å bære kniv på offentlig sted. I 2014 ble det i Norge anmeldt 1078 tilfeller av legemsbeskadigelser eller trusler med kniv, dvs. ca. tre pr. dag, og det lå på samme nivå i 1. tertial i år.
Kan statsråden tenke seg å lage en egen tiltaksplan for å trappe opp innsatsen mot kniv som våpen - og få til en bedre håndheving av knivforbudet på offentlig sted?

Begrunnelse

Vi vet at bruk av kniv ved kriminelle handlinger skjer ved alt fra drap, grove ran, vold og overgrep til trusler og ikke-planlagt voldsbruk i slåsskamper, vold i hjemmene, osv. I en del utsatte miljøer er det også utbredt å bære kniv som en slags beskyttelse. I Norge var det i 2014 hele åttifem ganger flere legemsbeskadigelser med kniv enn med skytevåpen. I tillegg til anmeldte forhold fins det åpenbart store mørketall, fordi ofre kan bli truet på livet hvis de anmelder.
Det oppleves som meget skremmende og skaper stor utrygghet i nærmiljøene når det skjer knivepisoder. Kniv er enkelt å skaffe seg, skjule og bruke - og er vanskelig å verne seg mot. Det er all grunn til å ta kniv mer alvorlig som farlig våpen i Norge. Det viktigste tiltaket til nå er forbudet mot å bære kniv på offentlig sted fra 1993. Det har vært forsøkt håndhevet ved at politiet opp gjennom årene har hatt enkelte kontroller med metalldetektor på utsatte steder og tidspunkter. Men dette har vært såpass sjelden og sporadisk at oppdagelsesfaren har vært meget liten. Bøte-nivået for overtredelser av knivforbudet har ligget mellom fire og åtte tusen kroner, noe som kan oppleves som ganske lavt i forhold til andre lovbrudd.
Hvis statsråden vil se nærmere på hva en egen tiltaksplan mot kniv som våpen eventuelt kan inneholde, bør den ha en omfattende og helhetlig tilnærming. Det handler om å informere og bygge holdninger og bevissthet i alle deler av befolkningen om faren ved å ha livsfarlige kniver lett tilgjengelige. Det trengs informasjon om knivforbudet på offentlig sted, som mange dessverre ikke en gang er kjent med - og bedre tiltak for å håndheve det. Her bør også vurdering av nivået på bøter og straffereaksjoner ved å bære og bruke kniv som våpen inngå.
Videre bør det for å forebygge at farlige kniver skal være lett tilgjengelige når det oppstår tilspissede konflikter og voldssituasjoner, innledes et nærere samarbeid med produsenter, importører og forhandlere. Det kan være behov for å utvikle bedre retningslinjer for salg av de farligste knivene, og det bør legges opp til omfattende informasjons-kampanjer om trygg oppbevaring av det som i en gitt situasjon kan bli livsfarlige våpen.
I og med at kniv er et viktig nytteredskap i dagliglivet og friluftslivet vårt, er det lett å vie for lite oppmerksomhet til hvor farlig kniv også kan være. De alvorlige hendelsene som skjer i snitt tre ganger pr dag i Norge, tilsier at vi bør gjøre noe med dette, og jeg håper statsråden vil se positivt på denne utfordringen.

Anders Anundsen (FrP)

Svar

Anders Anundsen: Innsats mot vold, herunder knivrelatert vold, er en prioritert oppgave. Dette følger både av overordnede politiske styringsdokumenter slik som Prop. 1 S (2014-2015), og av tildelingsbrevene til henholdsvis Politidirektoratet og Den høyere påtalemyndighet. Videre er innsatsen mot vold fremhevet som en særlig prioritert sakstype i Riksadvokatens prioriteringsskriv for straffesaksbehandlingen. Handlingsplanen mot vold i nære relasjoner er også relevant. I tillegg vil et adekvat politinærvær på offentlig sted ha en preventiv effekt for ulike typer kriminalitet. Politiets samlede innsats dreier seg derfor om mye mer enn bare håndheving av et knivforbud og det er viktig å være bevisst på totaliteten i politiets innsats når man skal vurdere behovet for ytterligere tiltak.
Politiets innsats mot besittelse av kniv inngår som en del av den ordinære tjenesten. I tillegg gjennomføres det planlagte aksjoner som retter seg spesielt mot å avdekke brudd på knivforbudet. Slike aksjoner har også en forebyggende side og er et godt tiltak for å opplyse både publikum og det kriminelle miljøet om at besittelse av kniv på offentlig sted er lovstridig og ikke aksepteres.
Politiets innsats skal være kunnskapsstyrt. Dette innebærer at det enkelte politidistrikt må vurdere på hvilke steder og på hvilke tidspunkt det er nødvendig å sette inn aksjoner mot besittelse av kniv på offentlig sted.
Oslo politidistrikt, som nevnes spesielt i spørsmålet, har opplyst at de i 2014 gjennomførte 33 «knivaksjoner». Hittil i år, dvs. pr. 7. august 2015, er det gjennomført 20 slike aksjoner. «Knivaksjonene» gjennomføres i hovedsak i områder der det foregår kriminalitet og oppholder seg mye mennesker.
Det er også viktig at avdekking av brudd på knivforbudet følges opp gjennom strafferettslige reaksjoner. Oslo politidistrikt opplyser at reaksjonen for besittelse av kniv i det offentlige rom i utgangspunktet er et forelegg på 8000 kroner. Ved annengangs overtredelse innen ett år blir det tatt ut tiltale.
Politiet har en bredt anlagt forebyggende innsats mot kriminalitet generelt som også er relevant for den besittelse av kniv og kriminalitet som begås med kniv. Politiet har også lagt inn forbudet mot bæring av kniv i sine foredrag og undervisning på skolene og i andre forebyggende sammenhenger. Dette er viktig for å skjerpe den generelle bevisstheten i samfunnet.
Mitt inntrykk er at politiet arbeider godt og målrettet mot besittelse av kniv på offentlig sted gjennom ulike virkemidler allerede i dag. Dette, sammen med det forhold at innsatsen må tilpasses utfordringene lokalt, gjør at jeg ikke finner det naturlig at man fra sentralt hold initierer ytterligere en tiltaksplan for å trappe opp innsatsen. Jeg forutsetter imidlertid at man i det enkelte politidistrikt vurderer situasjonen lokalt, herunder behovet for en forsterket innsats der dette måtte være nødvendig.