Skriftlig spørsmål fra Audun Otterstad (A) til samferdselsministeren

Dokument nr. 15:1191 (2013-2014)
Innlevert: 05.09.2014
Sendt: 05.09.2014
Besvart: 22.09.2014 av samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen

Audun Otterstad (A)

Spørsmål

Audun Otterstad (A): Er samferdselsministeren enig med bystyret i Trondheim om at "trygghetspatruljen" bør kunne kjøre i kollektivfelt, og vil statsråden ta initiativ til å løse saken?

Begrunnelse

I Trondheim kommune eksisterer det en trygghetspatrulje, den rykker ut etter alarm fra eldre som har fått trygghetsalarm fra kommunen. Det eksisterer i dag syv slike biler i Trondheim. I rushtrafikken har de ofte opplevd at det er et problem å komme tidsnok og klare responstiden på 30 minutter. De ønsker nå å få kjøre i kollektivfeltene.
Trygghetspatruljen i Trondheim rykker ut ved aktivert trygghetsalarm, og kan derfor anses å være under utrykning, selv om de formelt ikke har status som utrykningskjøretøy.
Imidlertid er det av aller største viktighet at Trygghetspatruljen når raskt frem når trygghetsalarmen går hos en av byens eldre eller trengende.
Bystyret i Trondheim vedtok derfor i sak 115/14 - Trygghetsalarmtjenesten:

"Bystyret ser derfor nødvendigheten av at kollektivfelt også kan benyttes av Trygghetspatruljen, og ber statlige myndigheter igangsette prosessen for at dette kan iverksettes."

Forslaget ble enstemmig vedtatt.
Forskrift om endring i forskrift 21. mars 1986 nr. 747 om kjørende og gående trafikk (trafikkregler). Fastsatt ved kongelig resolusjon 8. februar 2008 med hjemmel i vegtrafikklov 18. juni 1965 nr. 4 §§ 2, 4, 6 og 11. Fremmet av Samferdselsdepartementet.
§ 5 nr. 2 skal lyde: Kjøring i kollektivfelt og sambruksfelt er bare tillatt som angitt på offentlig trafikkskilt. Likevel kan elektrisk eller hydrogendrevet motorvogn, tohjuls motorsykkel, tohjuls moped, sykkel eller uniformert utrykningskjøretøy nytte slike felt.

Ketil Solvik-Olsen (FrP)

Svar

Ketil Solvik-Olsen: Jeg har stor forståelse for ”trygghetspatruljens” behov for forutsigbar responstid, og at denne i stor grad avhenger av god fremkommelighet i trafikken.
Som kjent er tilgangen til kollektivfeltene regulert av henholdsvis trafikkreglene og skiltingen på de konkrete strekningene. Enkelte særlige grupper er ut fra ulike hensyn gitt en særlig rett til å benytte disse; buss, drosje, elektriske eller hydrogendrevne motorvogner (motorvogner med nullutslipp), tohjuls motorsykkel uten sidevogn, tohjuls moped, sykkel eller uniformert utrykningskjøretøy.
Trafikkreglene har ingen dispensasjonsbestemmelse, og bør etter mitt syn heller ikke ha det. De sentrale adferdsreglene som gis i forskriften skal sikre forutsigbarhet trafikantene imellom og ivareta vesentlige hensyn knyttet til sikkerhet, fremkommelighet og miljø. En dispensasjonsbestemmelse ville på sikt bidra til å uthule denne forutsigbarheten og ensartetheten, som er avgjørende for et velfungerende trafikkmiljø. Innføring av særlige rettigheter for en enkelt gruppe og ett særlig formål, må derfor eventuelt skje ved å endre trafikkreglenes innhold. Hensynene over tilsier også at endringer i trafikkreglene bør forbeholdes et behov for regulering på nasjonalt nivå.
Kollektivfeltene er under sterkt, vedvarende og økende press. I tillegg til kapasitetsutfordringer ut fra gjeldende brukersammensetning, har representanter for en rekke ulike bruker- og kjøretøygrupper de siste årene fremmet ønske om adgang til å få benytte disse feltene. Slikt behov er fremsatt for blant andre biler i kommunal legevakt, biler med forflytningshemmede med og uten rullestol, strømleverandørers servicebiler, servicebiler som skal utbedre feil ved bomstasjonsanlegg, biler i gravfølger, budbiler og biler som blir brukt i godstransport. Alle disse gruppene har hver for seg anført gode argumenter for viktigheten av de kommer raskere frem i trafikken.
Generelt har det imidlertid etter avveining av de ulike gruppenes behov opp mot hensynet til nettopp forutsigbar fremkommelighet for de som allerede i dag har slik rett, opp mot håndhevingsmuligheten og kapasiteten i feltene, så langt vært ført en svært restriktiv politikk mht. å gi tilgang. Tvert imot er det gjort innskrenkninger, sist ved at minibusser ikke lenger fikk adgang til disse feltene.
Slik jeg forstår saken er behovet her avgrenset til bruk av kollektivfelt. Jeg har som nevnt stor forståelse for at helsetjenesteytende etater som ”trygghetspatruljen” – i visse situasjoner hvor det kan stå om liv og helse – trenger å komme seg raskt frem i trafikken. Tilgang til kollektivfeltene vil da kunne være hensiktsmessig. Jeg legger også til grunn at kommunale enheter andre steder i landet, med tilsvarende funksjoner som ”trygghetspatruljen” i Trondheim, vil kunne ha det samme behovet.
Ut fra begrunnelsen over om enhetlig regulering på nasjonalt nivå, har jeg besluttet å starte et arbeid med sikte på å gi kjøretøy fra slike kommunale enheter – på nærmere angitte vilkår – tilgang til kollektivfeltene. Et slikt arbeid vil imidlertid bl.a. måtte omfatte en kartlegging av behovet på nasjonalt nivå, utarbeiding av nærmere kriterier for merking av kjøretøy m.v. Et forslag om regelverksendringer må deretter sendes på offentlig høring.