Knut Arild Hareide (KrF): I en artikkel i VG 13. august 2014 hevdes det at Utenriksdepartementet har prioritert "stor diskresjon" framfor klar tale og handling i arbeidet for å beskytte kristne og andre religiøse minoriteter i Midtøsten.
Er det riktig at norske ambassader gjerne har støttet "prosjekter som fremmer interreligiøs dialog", men vist tilbakeholdenhet med "støtte til den kristne minoriteten", og vil utenriksministeren styrke innsatsen for minoritetsvern i Midtøsten?
Begrunnelse
I en artikkel i VG 13. august siteres det fra notater fra Utenriksdepartementet og fra norske ambassader i Midtøsten. Blant annet signaliserte den norske ambassaden i Egypt 12. desember 2011 man gjerne støttet interreligiøs dialog, men "Samtidig er det viktig ikke å overdrive vår støtte til den kristne minoriteten". Det er en velkjent problemstilling at man i enkelte situasjoner må gjøre avveininger mellom høyprofilert engasjement og mer diskret tiltak for å hjelpe forfulgte. I artikkelen anerkjennes at Utenriksdepartementet konkluderer med at man må understreke "respekt og frihet" snarere enn "toleranse og harmoni" i dialogen med myndighetene. På grunn av radikale islamisters ekstremt brutale framferd i flere områder i Midtøsten, står utsatte minoriteter i fare for å bli utdrevet eller utryddet i flere områder. Det krever handling fra verdenssamfunnet.