Skriftlig spørsmål fra Ketil Kjenseth (V) til statsministeren

Dokument nr. 15:1022 (2013-2014)
Innlevert: 27.06.2014
Sendt: 27.06.2014
Rette vedkommende: Arbeids- og sosialministeren
Besvart: 04.07.2014 av arbeids- og sosialminister Robert Eriksson

Ketil Kjenseth (V)

Spørsmål

Ketil Kjenseth (V): På hvilke måter vil statsråden sørge for at marginaliserte grupper som rusavhengige, tilreisende østeuropeere og andre tiggere får tilbud om annen hjelp nå som tigging vil gjøres til en kriminell handling?

Begrunnelse

Undertegnede mener at det er uheldig å forby symptomer på sosial nød og utenforskap. Et forbud i seg selv bidrar ikke til et bedre liv for dem som trenger det mest, heller tvert i mot, fordi de må ty til andre måter å forsørge seg på, eksempelvis vinningskriminalitet og prostitusjon. Tiggingens årsak bunner i fattigdom og ekskludering. Dette er sosiale problemene som må løses på en annen måte enn kriminalisering. Lovforbud er ikke et egnet virkemiddel mot utenforskap og fattigdom. Hvis mennesker som lever i en marginal livssituasjon i tillegg blir kriminalisert, skaper det ikke mer inkludering, men mer ekskludering.
Uavhengig av om man er for eller mot et tiggerforbud er de fleste enige om at vi trenger en annen politikk og helt andre ressurser inn mot rusavhengige for å gi dem et bedre liv. Dette dreier seg heldigvis mer og mer mot forebyggende tiltak men også en styrket rusbehandling og et styrket ettervern. Dette tiltaksapparatet er ikke godt nok i dag.
For tilreisende Øst- Europeere er en av hovedårsakene til at de kommer til Norge den omfattende sosiale krisen i Europa, og som har rammet de fleste land mye hardere enn den har rammet Norge. Dette er en utfordring som ikke EØS-midler alene kan løse i Øst- Europa.

Robert Eriksson (FrP)

Svar

Robert Eriksson: Spørsmålet har blitt oversendt arbeids- og sosialministeren for besvarelse.
Stortinget vedtok i juni endring i politiloven, som ga kommunene hjemmel til å forby tigging. Bakgrunnen for lovendringen var de siste års utvikling med stadig mer aggressiv tigging og kriminalitet knyttet til disse miljøene. Det har etter hvert blitt tydelig at tigging fører med seg vinningskriminalitet og menneskehandel.
Et forbud mot tigging er en sammensatt problematikk, der spørsmålet om hvor grensene skal gå mellom sosial- og justispolitikk blir satt på spissen. Gruppen av tiggere er ikke ensartet, blant annet består den av en del personer med rusproblemer. De siste årene har vi også sett en stadig økende gruppe av tiggere fra andre land. Felles for alle er at tiggingen har sin årsak i sosial nød.
Ved innføring av endringer i politiloven som åpner for kommunale forbud mot tigging, fremmet i proposisjon til Stortinget (prop. 83 L), har Regjeringen vært opptatt av at vanskeligstilte personer som har livnært seg ved hjelp av tigging må hjelpes på andre måter.
Regjeringen vil også følge opp vedtak 490 fra Stortinget, der regjeringen bes om å

”[..] sikre målrettede sosiale tiltak overfor tiggere i Norge. Videre at det blir klargjort om prosjektmidlene som Norge gir via EØS-systemet, blir brukt i tråd med formålet om å bedre økonomiske og sosiale kår hos de fattigste”

I sin begrunnelse for spørsmålet viser representanten blant annet til at vi trenger en annen politikk og helt andre ressurser inn mot rusavhengige. Dette er en sak som opptar Regjeringen. Vi er opptatt av å styrke tilbudet til rusavhengige, og har allerede satt i gang en kraftig satsing.
Opptrappingsplanen for rusfeltet fra 2007 til 2012 ga ikke det løftet som trengtes. Derfor vil denne regjeringen ha en ny og forsterket innsats på rusfeltet. Regjeringen vil styrke innsatsen på rusfeltet gjennom en ny opptrappingsplan som skal bidra til å sikre kapasitet og kvalitet i tilbudet til alle som trenger det. Vi er nå inne i en oppstartsfase av arbeidet. Tiltak for å bedre rettighetene for personer med rus og/eller psykiske lidelser er åpenbart et tema vi vil vurdere i arbeidet med en ny opptrappingsplan.
Representanten viser også til at østeuropeere kommer til Norge som følge av den omfattende sosiale krisen i Europa, og at dette ikke er en utfordring som EØS-midler alene kan løse i Øst-Europa.
Jeg og Regjeringen er av den oppfatning at et tiggerforbud vil bidra til at færre tilreisende kommer til Norge i den hensikt å bedrive tigging. For personer som kommer og har behov for hjelp, vil jeg vise til regler som gjelder for turister, tiggere og andre som har rett til å oppholde seg i Norge i inntil tre måneder. De har rett til opplysning, råd og veiledning ved Nav-kontoret, men ikke rett til økonomisk stønad eller hjelp til å finne midlertidig botilbud.
Dersom EØS-borgere på midlertidig opphold i Norge står helt uten andre muligheter, har de krav på stønad til livsopphold og hjelp til å finne tak over hodet. Men bare i noen få dager, til de kan forlate Norge eller få hjelp fra kilder i hjemlandet. Folk som kommer som tiggere, arbeidssøkere eller arbeidstakere kan ikke basere sitt opphold i Norge på sosialhjelp.
Denne regjeringen er også opptatt av at færrest mulig skal befinne seg i Norge uten lovlig opphold. Personer som likevel er i landet ulovlig, og står helt uten andre muligheter, har rett på tjenester i en kort periode, inntil vedkommende i praksis kunne ha forlatt landet. Det kan ikke være tvil om at ulovlige opphold i Norge ikke kan finansieres med sosialhjelp. Personer i en nødssituasjon skal likevel få helt nødvendig hjelp mens de ordner med hjemreise. Derfor ble det i statsråd 14. mars vedtatt en endring i forskrift om sosiale tjenester til personer uten fast bopel i Norge hvor det presiseres at hjelp i en nødssituasjon skal gis i kort tid og at det kan stilles krav om at stønadsmottakeren aktivt bidrar til egen utreise.
Stortinget har også bedt regjeringen utvide mandatet til prøveprosjektet med humanitære tiltak rettet mot EØS-borgere til også å inkludere rådgivingstiltak og mer langsiktige prosjekter, som for eksempel arbeidsrettede tiltak. Regjerningen vurderer hvordan dette skal følges opp.
Mange av de tilreisende tilhører romfolk. Romfolk er Europas største minoritet og en utsatt gruppe på mange områder. Svært mange lever under vanskelige økonomiske og sosiale kår. Romfolk er også utsatt for intoleranse, diskriminering og utestengelse fra samfunnet. Dette er felles europeiske utfordringer som krever samordnet innsats og nasjonale krafttak.
EØS-midlene er Norges bidrag til å redusere sosiale og økonomiske forskjeller i Europa. Samtidig bidrar EØS-midlene til å styrke kontakten og samarbeidet mellom Norge og de 16 mottakerlandene i Sentral- og Sør-Europa. EØS-midlene utgjør omlag 1,8 milliarder euro for perioden 2009-14. Norges andel er omlag 97 prosent, mens våre EFTA-partnere Island og Liechtenstein står for resten av bidraget. Støtten er fordelt på 150 programmer som støtter flere tusen prosjekter.
Fram til 2016 skal vi bruke om lag 300 millioner kroner på ulike tiltak innenfor en rekke sektorer som er rettet mot rom i ti av mottakerlandene i Sentral- og Sør-Europa. Mesteparten av denne støtten er konsentrert til Romania og Bulgaria. Støtten går blant annet til frivillige organisasjoner, anti-diskrimineringstiltak, utdanning, jobbtrening og helsetilbud. Målet er å bedre levekår, styrke integrering og bekjempe diskriminering.
Viktige samarbeidspartnere for dette arbeidet er Europarådet, EUs byrå for fundamentale rettigheter og Open Society Foundation.