Svar
Jan Tore Sanner: Interkommunalt samarbeid er veletablert. Så lenge kommuner har eksistert, har det vært uformelt samarbeid dem imellom. Når det gjelder formelt interkommunalt samarbeid, er det kommunelovens § 27 fra 1921, som er regnet som den opprinnelige paragrafen som regulerer dette. På 2000-tallet fikk kommuneloven flere nye bestemmelser om interkommunalt samarbeid. I dag er interkommunalt samarbeid utbredt, og kommuner kan velge mellom flere organisasjonsformer. De viktigste organisasjonsformene er følgende:
Interkommunale styrer: Kommuneloven § 27 gir kommuner anledning til å opprette et styre for å løse felles oppgaver. Denne bestemmelsen kan, som tidligere nevnt, spores helt tilbake til 1921. Private og statlige aktører kan ikke være deltakere i slike samarbeid, men fylkeskommuner kan delta.
Interkommunale selskaper: Interkommunale selskaper er regulert i en egen lov, lov om interkommunale selskaper. Denne loven er relativt ny og trådte i kraft 1. januar 2000. Både kommuner, fylkeskommuner og interkommunale selskaper, kan være deltakere i interkommunale selskaper. Staten, private eller kommunale aksjeselskaper, kan ikke være deltakere i slike selskaper.
Interkommunale aksjeselskaper: Interkommunalt samarbeid kan organiseres i aksjeselskapsformen, etter lov om aksjeselskap av 13. juni 1997. Kommuner og fylkeskommuner kan delta i et aksjeselskap, også sammen med andre offentlige rettssubjekt og/eller private.
Vertskommunemodeller: Disse to interkommunale samarbeidsformene kom inn i kommuneloven i 2007. De er utformet med tanke på å gjøre det forsvarlig å delegere beslutningsmyndighet i saker der offentlig myndighet blir utøvd, for eksempel innenfor barnevern. Når de ulike deltagerkommunene kan delegere nødvendig kompetanse til vertskommunens administrasjon, i saker uten prinsipiell karakter, er det administrativt vertskommunesamarbeid, etter § 28-1b. Det kan også delegeres avgjørelsesmyndighet i prinsipielle saker dersom kommunene oppnevner en felles folkevalgt nemnd som tar disse avgjørelsene. Dette vil være et vertskommunesamarbeid med felles folkevalgt nemnd, etter § 28-1c.
Samkommuner: I 2012 kom samarbeidsmodellen inn i kommuneloven i kapittel 5A. Samkommunen er nytt forvaltningsorgan, en egen juridisk person, med styringsorgan som er valgt av og blant kommunestyremedlemmene i deltagerkommunene. Modellen er utformet med sikte på et omfattende og sektorovergripende samarbeid om mange og omfattende oppgaver.
I tillegg finnes det mange interkommunale samarbeid som er basert på konkrete avtaler mellom to eller flere enkeltkommuner.
Når det gjelder hvor omfattende de nevnte samarbeidsformene er, baserer jeg meg dels på rapporten Interkommunalt samarbeid. Konsekvenser, muligheter og utfordringer (Leknes m.fl. 2013/008), og dels på rapporten Kommunal organisering 2012 (Blåka m.fl. 2012:21). Leknes m.fl. har i følge den nevnte rapporten, registrert til sammen 850 formelle interkommunale samarbeid. De fordeler seg slik: 185 § 27 samarbeid, 118 administrative vertskommunesamarbeid, 9 vertskommunesamarbeid med felles folkevalgt nemnd, 199 interkommunale aksjeselskaper, 239 interkommunale selskaper. I tillegg til disse 750, fant forskerne 100 samarbeid til – de fleste vertskommunesamarbeid og § 27 samarbeid, totalt altså 850. Her er ikke gjort registreringer av hvor ofte fylkeskommuner er deltakere i inter-kommunale samarbeid. Inter-fylkeskommunalt samarbeid er mindre vanlig, i følge rapporten til Blåka m.fl.. Fylkeskommunene samarbeider mest om revisjon organisert som interkommunale selskaper. Representanten Sandberg spurte spesielt om regionråd. Leknes m.fl. har registrert 78 regionråd, de fleste av disse som § 27 samarbeid. I tillegg til det som er nevnt har vi to samkommuner.