Robert Eriksson (FrP): Undertegnede har blitt kontaktet av en mor, bosatt i Norge, og som har to barn bosatt sammen med far i Sverige. Mor har innvilget samværsrett med barna, men nektes samvær.
Ut fra en prinsipiell tilnærming, hva kan statsråden gjøre, og vil statsråden ta initiativ ovenfor svenske myndigheter for å få løst en meget vanskelig og fastlåst situasjon, slik at barna kan sikres sin rett til samvær med begge foreldre?
Begrunnelse
Undertegnede har blitt kontaktet av en svært fortvilt mor som i praksis ikke får samvær med sine to eldste barn på 5 og 8 år, selv om hun har rett til samvær. Hun bodde i Sverige og var gift med en svensk mann. Sammen fikk de to barn. I 2008 ble de enige om seperasjon, og etter at seperasjonen var et faktum eskalerte problemene. Mor flyttet etterhvert tilbake til Norge, og bosatte seg i Oslo. Barna reiste mellom Norge og Sverige for å få samvær med begge foreldrene. Dette var etter forlik i Oslo byfogdembete september 2009.
I juni 2009 krever far at det skal foretas barnefordelingssak i Sverige. Når barna ankommer til Norge sammen med mor i slutten av juni blir mor rådet av faginstanser, bla. barnevernet, til ikke å levere barna tilbake til far på grunnlag av mors bekymringer for barnas psykiske og fysiske helse i samvær med far. Dette fører til at far reiser Haagkonvensjonssak mot mor. Denne saken kommer opp i september samme år. Far trekker tilbake Haagkonvensjonssaken og inngår forlik med mor der barna får bo hos mor frem til hovedforhandling i barnefordelingssaken. Dommen innebærer at far skal ha samvær med barna slik: En helg per måned (fredag-søndag) i Oslo, og den andre helgen per. måned (onsdag-mandag) i Sverige. Etter et samvær med far i februar 2010 holder far barna tilbake i Sverige. Det tar 1,5 mnd. før barna igjen blir gjenforent med mor. Politiet ser svært alvorlig på saken og prøver å reise straffesak mot far, noe statsadvokaten avviser under tvil. Mor og barn får innvilget sperret adresse, samt voldsalarm. Faginstanser fraråder mor å la barna ha samvær med far da de anser dette ikke til å være til barnas beste.
Når barnefordelingssaken kommer opp i Sverige nov. 2011 får far omsorgen for barna i hovedsak på grunnlag av at han fremlegger følgende:
"Om han får omsorgen for barna kommer han ikke til å avskjære mor fra kontakt med barna eller hindre henne i å ha kontakt med dem. Da han fremhever viktigheten for barna å ha en familieidentitet."
23. mars 2012 tvangshentes barna av namsmannen og barnevernet fra skole og barnehage uten at de har blitt forberedt på dette og uten at mor vet at dette skjer. På dette tidspunkt har de ikke sett far på 2 år, og viser fortsatt frykt i forhold til eventuelt samvær med far. De leveres i et rom på en flyplass til far og farfar. Siden har ikke mor, eller andre mor har kommet i kontakt med, sett barna.
I dag bor barna i Sverige sammen med sin far. De lever på hemmelig adresse, og mor får ikke noen informasjon om hvordan det går med barna. Mor har i dag også samværsrett med barna, men da far oppholder seg på hemmelig adresse og ikke er villig til at mor skal få samvær, får heller ikke mor oppfylt sin samværsrett med barna. Saken er også forsøkt og tatt opp ved flere anledninger med svenske og norske myndigheter og rettsinstanser, men mor føler hun blir avvist og ikke får lagt frem sin reelle sak ovenfor det svenske rettssystemet.
Undertegnede konstaterer at situasjonen er håpløs og fastlåst, noe som spesielt går utover barna. Undertegnede er opptatt av at barna skal få rett til å ha samvær med begge foreldre. I dette tilfellet har mor fått innvilget samværsrett, men som nevnt tidligere blir ikke dette etterfulgt. Ut fra et prinsipielt ståsted ber undertegnede statsråden redegjøre for hva hun kan bidra med ovenfor, i dette tilfellet, svenske myndigheter slik at barna også kan sikres samvær med sin mor og hennes familie i Norge.