Skriftlig spørsmål fra Sylvi Graham (H) til arbeidsministeren

Dokument nr. 15:1454 (2012-2013)
Innlevert: 10.06.2013
Sendt: 11.06.2013
Besvart: 18.06.2013 av arbeidsminister Anniken Huitfeldt

Sylvi Graham (H)

Spørsmål

Sylvi Graham (H): Hjelpemiddelsortimentet har de siste to årene blitt innskrenket, noe som ifølge de funksjonshemmedes organisasjoner blant annet har ført til at deres medlemmer har fått avslag på hjelpemidler de har behov for for å klare seg i hverdagen og i arbeidslivet.
Mener statsråden at omleggingen av hjelpemiddelsortimentet har vært hensiktsmessig?

Begrunnelse

I Prop. 1 S (2011-2012) fra Arbeidsdepartementet, side 17 kunne man lese følgende:

"Grensesnittet mellom hva som defineres som et hjelpemiddel og hva som er vanlige kommersielle produkter rettet mot allmennheten endrer seg stadig, bl.a. som følge av prisutvikling, teknologisk utvikling og økte krav til universell utforming. En del mindre hjelpemidler som ikke krever spesialtilpasning har etterhvert blitt vanlige i befolkningen og også rimeligere å anskaffe. Dette er utstyr som etterhvert kan ses på som ordinært utstyr som den enkelte selv bør ta ansvar for å kjøpe ved behov. Ovennevnte er utstyr som i dag fås kjøpt i ordinær handel. Regjeringen foreslår å fjerne rimelig og universelt utformet utstyr i husholdningen til å lage mat, spise og drikke, samt utstyr til renhold og personlig hygiene fra sortimentet."

Anniken Huitfeldt (A)

Svar

Anniken Huitfeldt: Representanten viser i begrunnelsen til spørsmålet til Prop. 1 S (2011-2012) fra Arbeidsdepartementet, der det ble foreslått å fjerne rimelig og universelt utformet utstyr i husholdningen til å lage mat, spise og drikke, samt utstyr til renhold og personlig hygiene fra hjelpemiddelsortimentet.
Et hjelpemiddel i folketrygdlovens forstand er et produkt som er egnet til direkte å avhjelpe/erstatte/ kompensere for en funksjonssvikt. Det vil si at et hjelpemiddel i utgangspunktet er utstyr som er spesiallaget eller spesialtilpasset for funksjonshemmede. Hva som til enhver tid defineres som hjelpemidler etter folketrygdloven endrer seg over tid. Det skal foretas en løpende vurdering av hvilke produkter som er vanlige også for personer som ikke har nedsatt funksjonsevne, og som det derfor ikke kan gis stønad til. Eksempelvis ble det tidligere gitt stønad til garasjeportåpner og elektrisk tannbørste som et hjelpemiddel, men disse produktene har etter hvert blitt vanlige og er å få kjøpt i ordinær handel. I dag betraktes dette dermed som ordinært utstyr som faller utenfor folketrygdens ansvarsområde.
I 2012 ble rimelig og universelt utformede produkter til bruk i husholdningen fjernet fra hjelpemiddelsortimentet. Eksempler på hjelpemidler som ble tatt ut er kniver og andre redskaper med tykke grep for tilberedning av mat, boks- og flaskeåpnere, kopper, glass, sugerørholder, tallerkener, skohorn, skolisser, vaskeklut, klesklyper og sakser. Dette er utstyr som brukere for en rimelig pris antas å kunne skaffe selv. Selv om det ikke lenger gis stønad til småhjelpemidler, skal hjelpemiddelsentralene fortsatt gi råd og veiledning om hvilke produkter og hjelpemidler som kan være nyttige og gi god effekt for brukerne. Det er opp til brukerne om de vil skaffe seg disse hjelpemidlene selv.
Jeg har fått informasjon fra brukere og deres organisasjoner om at denne endringen har hatt særlig stor effekt overfor enkelte brukere som har behov for mange av disse produktene. Jeg har på denne bakgrunn bedt Arbeids- og velferdsdirektoratet om å følge med på utviklingen som følge av innstrammingen som ble gjort i 2012.
Selv om departementet i budsjettsammenheng presiserer at en del utstyr ikke lenger kan sies å defineres som et hjelpemiddel, er dette også en oppgave etaten løpende må håndtere i behandlingen av søknader om ulike typer hjelpemidler. Ettersom hjelpemiddelbegrepet er i stadig endring i takt med utviklingen i samfunnet, er det etter mitt syn både nødvendig og hensiktsmessig å vurdere jevnlig hva som til enhver tid skal defineres som et hjelpemiddel under folketrygdens ansvarsområde.