Skriftlig spørsmål fra Peter Skovholt Gitmark (H) til utenriksministeren

Dokument nr. 15:1452 (2012-2013)
Innlevert: 10.06.2013
Sendt: 11.06.2013
Besvart: 13.06.2013 av utenriksminister Espen Barth Eide

Peter Skovholt Gitmark (H)

Spørsmål

Peter Skovholt Gitmark (H): Hvordan vil utenriksministeren følge opp utfallet av konferansen om de humanitære konsekvensene av atomvåpen?

Begrunnelse

I begynnelsen av mars i år arrangerte Utenriksdepartementet en internasjonal konferanse i Oslo om de humanitære konsekvensene av atomvåpen.
At nærmere 130 land valgte å delta på konferansen, viser at diskusjonen om de faktiske konsekvensene av atomvåpen har global interesse og relevans.
Betoningen humanitære konsekvenser under ikkespredningsavtalens forberedende komité i Genève i mai, og Mexicos planer om å arrangere et oppfølgingsmøte til konferansen i Oslo til neste år, viser at det humanitære perspektivet i stadig større grad preger den internasjonale debatten om atomvåpen.
Høyre har programfestet at atomvåpen medfører uakseptable humanitære lidelser, og vil støtte utviklingen av nye humanitærrettslige instrumenter for å styrke eksisterende nedrustningsavtaler.
I revidert nasjonalbudsjett vedtok regjeringen å redusere post 72 i kapittel 164, "Utvikling og nedrustning", med 40 millioner - nærmere 23 %. Da det i stor grad er denne budsjettposten som har muliggjort Norges arbeid i å fremme det humanitære perspektivet i den internasjonale atomvåpendebatten, er det grunn til å spørre hvordan regjeringen ser for seg Norges fremtidige pådriverrolle i denne debatten.

Espen Barth Eide (A)

Svar

Espen Barth Eide: Regjeringen tok initiativet til Oslo-konferansen om humanitære konsekvenser av kjernevåpen som en direkte oppfølging av målsettingene i vår regjeringsplattform. Regjeringen har tidligere vist at vi følger opp våre målsettinger om å ta en pådriverrolle i dette spørsmålet, slik vi har gjort i en rekke tidligere spørsmål. Jeg mener vi gjennomgående har vist at vi bidrar til konkrete resultater i internasjonale prosesser. Det skal derfor ikke herske noen tvil om at vi vil fortsette vår pådriverrolle også når det gjelder å peke på de humanitære konsekvensene av kjernevåpen.
Budsjettlinjen som representanten Skovholt Gitmark viser til, Kapittel/post 164.72, omfatter flere formål innen nedrustning og ikke-spredning og sikkerhetssektorreform. Oppfølgingen av Oslo-konferansen er prioritert og reduksjonen i bevilgningen på 40 millioner kroner i revidert nasjonalbudsjett vil ikke ramme arbeidet med kjernevåpennedrustning.
Slik jeg understreket i mitt svar på interpellasjonen til representanten Chaudry 25. oktober i fjor, var formålet med Oslo-konferansen å bidra til en faktabasert diskusjon om et tema stadig flere stater og aktører er opptatt av. Det lyktes vi svært godt med. Jeg ledet selv konferansen, der 128 land deltok sammen med et titalls FN-organisasjoner, Den Internasjonale Røde Kors – komitéen, Røde Kors – bevegelsen og en rekke sivilsamfunnsaktører.
Alle NPTs (Nuclear Non-Proliferation Treaty) statsparter deler erkjennelsen av at enhver detonasjon av kjernevåpen vil ha katastrofale humanitære konsekvenser, jfr. sluttdokumentet fra Tilsynskonferansen i 2010. Den internasjonale Røde Kors/Røde Halvmåne – bevegelsen tok også opp dette spørsmålet i en enstemmig resolusjon på Røde Kors-konferansen i 2011.
Oslo-konferansen bekreftet i detalj at konsekvensene av enhver detonasjon av kjernevåpen ville være meget alvorlige og omfattende. Den understreket at verdenssamfunnet ikke ville være i stand til å yte meningsfull humanitær bistand i en slik situasjon. Den brede deltakelsen og diskusjonene viste tydelig at konsekvensene av kjernevåpendetonasjoner er et anliggende for alle land og at de humanitære og utviklingsmessige perspektivene må inkluderes i videre diskusjoner om kjernevåpen på en ny måte.
Den humanitære innfallsvinkelen er et nytt og viktig spor i arbeidet for kjernefysisk nedrustning, ikke-spredning og kjernefysisk sikkerhet, som ofte blir behandlet som rent sikkerhetspolitiske spørsmål. Oslo-konferansen lyktes i å formidle et perspektiv og skape en arena som gjør det mulig å diskutere de reelle konsekvensene av kjernefysiske detonasjoner.
Regjeringen prioriterer oppfølgingen av denne konferansen høyt. I april i år støttet vi et felles innlegg om humanitære konsekvenser under det forberedende møtet for NPTs neste tilsynskonferanse. Over 80 stater stilte seg bak et tydelig humanitært hovedbudskap.
I disse dager er en delegasjon fra Utenriksdepartementet på feltbesøk i Kazakhstan i samarbeid med UNDP for å innhente førstehåndskunnskap om konsekvensene av de mange sovjetiske detonasjonene på prøvesprengningsfeltet Semipalatinsk.
Senere i sommer vil vi i samarbeid med Mexico delta på et arrangement under FNs økonomiske og sosiale råd (ECOSOC) der vi presenterer konklusjonene fra konferansen og forberedelsene til neste års konferanse i Mexico.
Høynivåmøtet om nedrustning under den kommende generalforsamlingen i FN blir en annen viktig mulighet for å manifestere engasjementet vårt og trekke enda flere land med i arbeidet.
Det viktigste møtepunktet i månedene fremover blir likevel oppfølgingskonferansen Mexico har tillyst tidlig neste år. Den vil ta for seg mer langsiktige konsekvenser, slik som strålingsskader, utviklingskonsekvenser, miljø- og klimaeffekter, ødeleggelser av infrastruktur, samt flyktning- og migrasjonsutfordringer. Vi vil støtte Mexico i forberedelsene.
Det er også svært viktig for oss å fortsette arbeidet med å involvere humanitære aktører og utviklingsorganisasjoner i dette arbeidet. Problemstillingene knyttet til humanitære konsekvenser av kjernefysiske detonasjoner er relevante for mange av disse organisasjonenes virkeområder. Flere sentrale FN-organisasjoner og Røde Kors, nasjonalt og internasjonalt, har allerede engasjert seg tydelig i arbeidet. Dette vil vi følge opp, i tillegg til å støtte opp om det fornyede og sterke engasjementet fra sivilsamfunnsorganisasjoner. Et slikt bredt engasjement er viktig i seg selv, og vi ser støtte til sivilsamfunnsorganisasjoner og andre som arbeider målrettet for kunnskapsutvikling og mobilisering som et viktig politisk virkemiddel.