Laila Dåvøy (KrF): Jeg viser til regjeringens høringsnotat om fremtidig rett til brukerstyrt personlig assistent (BPA).
Hvordan forklarer helseministeren at personer som blir tiltrodd og tar på seg arbeidslederansvaret for assistentene sine med alt det innebærer (Arbeidsmiljøloven, HMS, arbeidsplaner, timelister osv.), ikke samtidig forventes å kunne ta ansvar for sin egen helse, medisiner og andre rutiner?
Begrunnelse
BPA krever at personen med assistansebehovet, eller en nærstående der hovedpersonen er barn eller utviklingshemmet, selv tar ansvar for sitt eget liv og sin egen assistanse. BPA forutsetter at man må ville det, lære det, og gjøre det. Man må styre assistansen sin selv, man må lære å være en god arbeidsleder, og en må omsette dette i praksis, slik at en skaper en god arbeidsplass for assistentene sine.
I høringsnotatet om rettighetsfesting av BPA skriver helse- og omsorgsdepartementet at en rettighetsbestemmelse må avgrenses til "praktisk bistand og opplæring", og at "helsetjenester" følgelig må holdes utenfor rettigheten. Dette begrunnes bl.a. med assistentenes status som ufaglærte, og det hevdes at det er kommunen som må ha ansvar for å lære opp nødvendig personell, og ikke personen med assistansebehovet.
Praksis i dag er at personlige assistenter bistår med helserelaterte oppgaver som mennesker uten assistansebehov utfører på egenhånd. Den funksjonshemmede har selv ansvaret men trenger hjelp i utførelsen, for eksempel å løfte en tablett til munnen. Det vil være feil å trekke på helseressurser til dette, helseressurser som er mangelvare. Funksjonshemmede med BPA er selvstendige, friske mennesker med et behov for personlig og praktisk bistand. De har ikke behov for at andre tar ansvar for deres liv.