Begrunnelse

Kunnskap om kristendom, og andre religioner og livssyn, er bl.a. viktig for å kunne forstå samspillet mellom samfunn, kulturarv, etikk og verdier.
Med bakgrunn i en dom i menneskerettighetsdomstolen (EMD) ble det i 2008 vedtatt lovendringer som endret det tidligere KRL-faget til et fag i religion, livssyn og etikk.
I kirke-, utdannings- og forskningskomiteens innstilling til Stortinget het det at ”dommen i EMD uttrykker at det er problematisk å gi én religion kvalitativ forrang, men at det på bakgrunn av landets historie og tradisjon fortsatt vil være mulig med en kvantitativ forrang for kristendommen innenfor rammen av menneskerettighetene”.
Tidligere skulle om lag 55 prosent av timetallet fordeles til hovedområdet kristendom. Den prosentvise fordelingen av hovedemnene i RLE-faget ble avviklet, men komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, understreket at dette ”ikke innebærer en forskyvning av kompetansemålene”.
Kompetansemålet ble dermed videreført fra KRL til RLE. I proposisjonen ble det lagt til grunn at kunnskap om kristendommen fortsatt skal ha den kvantitativt største delen av lærestoffet, og dette er fulgt opp gjennom læreplanen.
Jeg forstår det dermed slik at intensjonen i proposisjonen, i komiteens innstilling og i læreplanen, er at kristendom generelt skal ha den kvantitativt største delen av faget, men at det åpnes for lokale variasjoner i tidsbruken.
Jeg har fått innspill om at det kan ha utviklet seg en praksis der kristendom får mindre oppmerksomhet i RLE-faget enn hva Stortinget ønsket. Lokale variasjoner er lov, men hvis variasjonene gjennomgående trekker i samme retning, kan det etter min vurdering skapes systematiske skjevheter i faget.
Fire år etter endringene ble vedtatt, kan det være nyttig med en gjennomgang av hvordan praksis reelt har utviklet seg.