Karin S. Woldseth (FrP): Hva er begrunnelsen for at Norge ligger så langt etter i forhold til disse landene i vårt arbeid med å styrke barns rettigheter internasjonalt, og hva gjøres konkret nå for at Stortinget raskest mulig skal kunne få ta stilling til ratifikasjon av den nye tilleggsprotokollen?
Begrunnelse
FNs generalforsamling vedtok i desember en tilleggsprotokoll til FNs barnekonvensjon som gir en klagemekanisme for brudd på denne konvensjonen. Da tilleggsprotokollen ble lagt fram for signering 28. februar, ble Finland det første nordiske landet som signerte. Belgia, som i likhet med Norge har inkorporert Barnekonvensjonen i egen lovgivning, var et annet av de 20 landene fra hele verden som viste lederskap ved å signere først.
I svar på spørsmål fra representantene Ine Eriksen Søreide og Øyvind Håbrekke (Dokument 15:632 (2010-2011 og Dokument nr. 15:348 (2010-2011)), begrunnet utenriksministeren sine reservasjoner mot den nye tilleggsprotokollen, men understreket at regjeringen fortsatt ikke hadde tatt stilling til spørsmål om ratifikasjon. Siden den gang har det gått over ett år. Norge blir sett på som et foregangsland i spørsmål om barns rettigheter og den manglende norske støtten blir lagt merke til av land som det vil være særlig ønskelig at ratifiserer den nye klagemekanismen. Det er grunn til å undres over hvorfor det skal ta så lang tid for Norge å vurdere dette spørsmålet når likesinnede land som Finland, Belgia, Tyskland, Østerrike og Spania har sett på dette som uproblematisk.