Skriftlig spørsmål fra Michael Tetzschner (H) til justisministeren

Dokument nr. 15:1735 (2010-2011)
Innlevert: 27.06.2011
Sendt: 29.06.2011
Besvart: 07.07.2011 av justisminister Knut Storberget

Michael Tetzschner (H)

Spørsmål

Michael Tetzschner (H): Hvordan vurderer ministeren muligheten for å forvare asylsøkere som begår gjentatte kriminelle handlinger inntil asylsøknadene er ferdigbehandlet?

Begrunnelse

Norge som nasjon har både et folkerettslig og moralsk ansvar for å tilby forfulgte mennesker et beskyttelsesopphold. Det er en humanistisk arv vi skal være stolte av og som vi skal ta vare på. Utfordringen møter vi imidlertid i det enkeltindivider som kommer til landet livnærer seg gjennom gjentatte kriminelle handlinger. Hvis asylinstituttet blir brukt og utnyttet for å begå kriminalitet under opphold i Norge, mister asylinstituttet legitimitet.

Knut Storberget (A)

Svar

Knut Storberget: Asylsøkere som begår straffbare handlinger kan frihetsberøves etter straffeprosesslovens og straffelovens bestemmelser, på samme måte som norske statsborgere. I tilfeller hvor det ut fra det faktum som ligger til grunn for domfellelsen eventuelt er grunnlag for å konstatere at utlendingen er kommet til Norge under påberopelse av asylinstituttet med det formål å begå kriminalitet i profittøyemed, har Høyesterett også uttalt at de straffbare handlingene gjerne vil ha et slikt profesjonelt preg at det kan være relevant ved straffutmålingen, jf. Rt. 2010 side 449.
Dersom det ikke er grunnlag for å fengsle utlendingen etter straffeprosessloven eller straffeloven, eller dersom det ikke er mulig å få til uttransportering samtidig med en eventuell løslatelse, vil det ofte være grunnlag for å vurdere pågripelse og fengsling etter utlendingsloven.
Utlendingsloven fastsetter at personer som oppgir falsk identitet eller som det er mest sannsynlig at vil unndra seg en plikt til å forlate Norge, skal kunne fengsles med mindre dette er uforholdsmessig. Disse fengslingsgrunnlagene vil i mange tilfeller være rettslig anvendbare overfor utlendinger som begår straffbare handlinger mens asylsøknaden er til behandling. Dette gjelder særlig etter den lovendringen som ble gjennomført i desember 2010, og som innebærer at man ved vurderingen av unndragelsesfare også kan legge vekt på om utlendingen er ilagt straff.
Videre viser jeg til at Regjeringen 24. juni i år fremmet et forslag til nye lovbestemmelser som ytterligere styrker muligheten for å bruke tvangsmidler overfor asylsøkere og personer uten lovlig opphold som begår straffbare handlinger. Det vises til Prop. 138 L (2010-2011) Endringer i utlendingsloven (utvidet adgang til fengsling mv.). Regjeringen har her blant annet foreslått å senke sannsynlighetskravet for å bruke tvangsmidler (herunder fengsling) ved mistanke om falske identitetsopplysninger eller ved unndragelsesfare.
Ett av de øvrige forslagene som følger av lovproposisjonen er at asylsøkere og personer uten lovlig opphold som begår straffbare handlinger som kan medføre høyere straff enn fengsel i seks måneder, skal kunne pålegges meldeplikt eller bestemt oppholdssted – også utenfor de tilfeller hvor det er grunnlag for fengsling på grunn av falsk identitet eller unndragelsesfare. Tiltaket innebærer at asylsøkere som begår straffbare handlinger for eksempel vil kunne pålegges å bo på det mottaket hvor de er tildelt mottaksplass, og at de må oppholde seg i den kommunen hvor mottaket ligger. Dersom et pålegg om bestemt oppholdssted brytes, vil det etter de foreslåtte bestemmelsene kunne begjæres fengsling mens utlendingssaken er til behandling.
Videre er det blant annet foreslått en hjemmel for å kunne bruke fengsling etter at det foreligger et eventuelt utvisningsvedtak, dersom det er truffet vedtak om utvisning på grunn av straffbare handlinger, og det ut fra utlendingens personlige forhold er fare for at vedkommende vil begå nye straffbare handlinger. Det er en forutsetning at det kan vises til aktivt arbeid med å få til utsendelse.
Jeg vil samtidig understreke at bruk av tvangsmidler ikke kan løse den utfordringen vi har med asylsøkere som begår straffbare handlinger og som vi har praktiske problemer med å returnere. Bruk av tvangsmidler kan bare opprettholdes over et begrenset tidsrom. Det helt sentrale er derfor at vi lykkes med å klarlegge identiteten til de personene som skal returneres og at vi får til returavtaler med de landene vi ønsker å returnere til.
Departementet legger derfor stor innsats i arbeidet med returavtaler, og regjeringen har økt innsatsen for å sikre en raskest mulig identitetsavklaring, blant annet gjennom etableringen av et Nasjonalt Identitets- og dokumentasjonssenter (NID).