Skriftlig spørsmål fra Arne Sortevik (FrP) til samferdselsministeren

Dokument nr. 15:1594 (2010-2011)
Innlevert: 08.06.2011
Sendt: 09.06.2011
Besvart: 17.06.2011 av samferdselsminister Magnhild Meltveit Kleppa

Arne Sortevik (FrP)

Spørsmål

Arne Sortevik (FrP): Akershus fylkeskommune fratar en drosjeeier tilknyttet Øvre Romerike Taxi drosjeløyvene fra 12. juni 2011, og begrunnelsen er at vedkommende i tillegg til drosjevirksomheten driver en bruktbilforretning. Resultatet blir at to småbarnsfedre blir stående uten jobb. Presedensen i saken kan ha avgjørende betydning for om det skal være et drosjetilbud i Distrikts-Norge i fremtiden, fordi markedet mange steder er svært lite.
Vil statsråden ta tak i saken og endre ordningen som ekskluderer annet erverv i tillegg til drosje?

Begrunnelse

Løyvene det vises til er driftet eksemplarisk, og vedkommende har ingen merknader hverken i økonomi- eller sedelighetssaker. Fremskrittspartiet har gang på gang slått fast at dagens politikk knyttet til drosjeløyer er helt feilslått. Jeg vil i den forbindelse vise til Fremskrittspartiet forslag i Dokument 8:77 S (2010–2011) og Transport- og kommunikasjonskomiteens behandling i Innst. 277 S (2010–2011). Slik jeg ser det kan det ikke være i tråd med en moderne næringspolitikk og heller ikke god distriktspolitikk om en stiller spesielle krav om at godkjenning fra offentlig myndighet skal avhenge av om virksomheten som skal drives innenfor gjeldende lover og regler skal være hovederverv eller bierverv for den som driver.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp)

Svar

Magnhild Meltveit Kleppa: Det er fylkeskommunene og Oslo kommune som er løyvemyndighet for bl.a. drosjer, og som følgelig har ansvaret for å administrere drosjenæringen. Departementet har således ikke noe legalt grunnlag for å gripe inn i enkeltsaker som ligger under løyvemyndighetens ansvarsområde. Jeg kjenner ikke den aktuelle saken og hvilke vurderinger som ligger til grunn for løyvemyndighetens avgjørelse. Løyvehavere som er misfornøyde med løyvemyndighetenes avgjørelser har adgang til å benytte seg av klagerett, eventuelt å kunne reise søksmål mot løyvemyndigheten om de mener seg urettmessig behandlet.
Når det gjelder kravet om at drosjeyrket skal være hovederverv fremgår dette av yrkestransportforskriften § 45, som lyder som følger:

Hovederverv

Den som innehar drosjeløyve, skal som hovedregel ikke ha annet hovederverv eller heldagsstilling. Når særlige grunner taler for det, kan løyvemyndigheten etter søknad gi samtykke til at drosjeyrket kombineres med annet hovederverv eller heldagsstilling.
Kravet/ønsket om at drosjeløyvehaver skal ha drosjeyrket som hovederverv har vært gjennomgående i samferdselslovgivningen i alle fall siden samferdselsloven som ble iverksatt i 1964. Bakgrunnen er at drosjeløyver er behovsprøvde, dvs. løyve er et begrenset gode som ikke alle kvalifiserte kan få. Kravet om å skulle ha drosjenæringen som hovederverv når man har fått løyve, er å skulle kunne sikre at løyvene alltid er i drift når de skal, og at drosjenæringen ikke skal utvikle seg til en bibeskjeftigelse hvor driften av et løyve kan gi et levelig utkomme. Alle som får tildelt drosjeløyve i dag vil være kjent med dette kravet.
Bestemmelsen om hovederverv åpner opp for at løyvehaver, etter søknad til løyvemyndigheten, kan få samtykke til å ha annet hovederverv eller heldagsstilling enn drosje. Dette er en sikkerhetsventil som nettopp er tenkt å kunne brukes i utkant-Norge hvor det enkelte steder kan være vanskelig å leve av drosjeyrket alene. Regelen benyttes og der det er grunnlag for det, og jeg deler derfor ikke bekymringen spørsmålsstilleren har for at drosjetilbudet skal forsvinne i utkant-Norge på grunn av kravet om at løyvehaver som hovedregel skal ha drosjeyrket som hovederverv.
Jeg er åpen for endringer i yrkestransportlovgivningen dersom det gjelder rammevilkår i dette regelverket som gjør det vanskelig å drive drosjenæring til beste for brukerne. I den grad drosjenæringens organisasjoner mener at det bør åpnes opp for at drosjenæringen, under dagens behovsprøving, på generelt grunnlag skal kunne drives som et bierverv er jeg villig til å lytte. Jeg er imidlertid ikke kjent med at næringen har tatt til orde for endringer i regelverket på dette punkt.
Jeg finner derfor ikke grunn til å endre yrkestransportlovgivningen på dette punktet.