Skriftlig spørsmål fra Laila Reiertsen (FrP) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:1572 (2010-2011)
Innlevert: 06.06.2011
Sendt: 07.06.2011
Besvart: 15.06.2011 av helse- og omsorgsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen

Laila Reiertsen (FrP)

Spørsmål

Laila Reiertsen (FrP): Ser statsråden den vanskelige situasjonen en fastlege i en liten kommune/bygd kan være i på grunn av for tette bånd og relasjon til pasienten, og vil statsråden foreta seg noe når det gjelder fastlegeordningen i slike situasjoner når det gjelder sykefravær?

Begrunnelse

I mange kommuner er båndene temmelig tette mellom pasient og fastlege. Dette er helt naturlig da mange kommuner har få innbyggere og legen er en av dem. En blir ofte både omgangsvenn i det private liv så vel som en del av en større bekjentskapskrets. Det er ikke tvil om at i slike situasjoner blir det emosjonelt vanskelig å være helt profesjonell i et møte der en skal avgjøre et sykemeldingsspørsmål. Selvfølgelig er det i de fleste tilfeller er det helt klare og tydelige avgjørelser som sier at en sykemelding er det riktige. Men i noen tilfeller vil kanskje dette være vanskelig ut i fra nære bånd og relasjoner.

Anne-Grete Strøm-Erichsen (A)

Svar

Anne-Grete Strøm-Erichsen: Jeg er enig med representanten i at sykmeldingsspørsmål i enkelte tilfeller kan oppleves som vanskelig for fastleger. Det er imidlertid ikke bare i små kommuner/ bygder eller i rollen som sykmelder at fastleger opplever vanskelige situasjoner. De fleste fastleger har pasienter de følger over mange år. Enhver fastlege vil derfor komme opp i situasjoner der rollen som pasientens forsvarer og rollen som portvokter i forhold til fordeling av samfunnsgoder kan komme i konflikt. Jeg mener ikke at det er behov for å gjøre endringer i selve fastlegeordningen av den grunn. Ett av formålene med innføring av fastlegeordningen var nettopp å bidra til kontinuitet i legepasientforholdet. Spørreundersøkelser viser at kontinuitet verdsettes høyt av de fleste pasienter. Kontinuitet, og det at legen kjenner pasienten, er også viktig for å sikre faglig kvalitet i den medisinske oppfølging og behandling.
Jeg har stor tiltro til at fastleger og andre sykmeldere er seg bevisst de ulike dilemmaer yrkesutøvelsen bringer med seg. Jeg ønsker å presisere at det er pasienten selv som fremsetter krav om sykepenger, og at det er arbeidsgiver/Arbeids- og velferdsetaten som har beslutningsmyndighet i sykepengesaker. Fastleger og andre sykmeldere er medisinsk sakkyndige som gir medisinske råd til beslutningstagerne. For å unngå at det er tvil om rådene, er det også gitt enkelte habilitetsregler. Blant annet er det ikke anledning til å sykmelde seg selv, og sykmelding av ektefelle/samboer eller barn/stebarn kan kun gjøres når det foreligger spesielle forhold, og da kun for en kort periode.
Sykepenger er en rettighet til den som er arbeidsufør på grunn av en funksjonsnedsettelse som klart skyldes egen sykdom eller skade. Så lenge medisinske råd er viktige for raskt å kunne avgjøre graden av arbeidsuførhet, kan jeg vanskelig se for meg et bedre alternativ enn bruk av blant annet fastlegene i dette arbeidet. Regjeringen, sammen med aktuelle samarbeidsparter, vil likevel fortsette å ha fokus på å bevisstgjøre alle sykmeldere i deres ansvar i rollen som medisinsk sakkyndig. I arbeidet med oppfølging av protokoll som ble undertegnet samtidig med ny avtale om et inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen), er bevisstgjøring gjennom faglig veiledning, opplæring og tilbakemeldinger i forhold til sykmeldingspraksis sentrale tiltak.
På nåværende tidspunkt ser jeg ingen grunn til å utvide innholdet i habilitetsreglene. Jeg har tro på at fastleger som vurderer at relasjonen blir for tett/komplisert, vil søke veiledning/råd hos kollegaer, alternativt be pasienten ta kontakt med annen sykmelder.