Skriftlig spørsmål fra Linda Hofstad Helleland (H) til barne-, likestillings- og inkluderingsministeren

Dokument nr. 15:1531 (2010-2011)
Innlevert: 31.05.2011
Sendt: 01.06.2011
Besvart: 10.06.2011 av barne-, likestillings- og inkluderingsminister Audun Lysbakken

Linda Hofstad Helleland (H)

Spørsmål

Linda Hofstad Helleland (H): Mener statsråden at barnevernloven gir en betinget rett på hjelp, og at det i dagens lov ligger inne en viss rettighetsfesting, som bakgrunn for at man så langt har ment at det ikke trengs en ytterligere rettighetsfesting av barnets rett etter barnevernloven?

Begrunnelse

Barnevernloven gir ingen utbetinget rett til hjelpetiltak. Det er barnevernstjenesten som skal avgjøre dette i den enkelte sak ut fra generelle kriterier i som gjengitt i barnevernloven § 4-4, 2 ledd. I rundskriv q-0982, med endringer gitt i q-9/00 står det følgende:

"for at barneverntjenesten skal kunne iverksette hjelpetiltak, må de nærmere bestemte vilkårene i § 4 4 annet ledd være oppfylt. Barneverntjenesten har da en plikt til å iverksette tiltak som omhandlet i annet ledd."

Spørsmålstilleren oppfatter dette som at ved at barneverntjenesten fatter vedtak om hjelpetiltak etter § 4-4, 2 ledd utløses det en rettighet for barnet i og motta dette tiltaket.

Audun Lysbakken (SV)

Svar

Audun Lysbakken: Formålet med dagens barnevernlov er ”å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid.” Loven inneholder ingen direkte formuleringer som gir barnet eller familien en ”rett til” eller ”krav” på tjenester eller ytelser. Det er myndighetenes forpliktelser som det fokuseres på i loven. Barneverntjenesten er pålagt en plikt til å yte tjenester og tiltak når de ulike vilkårene i loven er til stede. Dette kommer blant annet til uttrykk ved at kommunene er pålagt å gjennomføre undersøkelser og iverksette barneverntiltak innen fastsatte tidsfrister. Kommunene har også plikt til å bevilge tilstrekkelige midler slik at barneverntjenesten kan gi hjelp til barn og unge som omfattes av vilkårene i loven. Fylkesmannen er pålagt å føre tilsyn med at kommunene utfører pliktene, og barneverntjenestens vedtak om hjelpetiltak kan påklages til fylkesmannen. Det finnes eksempler på at enkeltpersoner har gått til sak mot kommuner og fått erstatning fordi de ikke har fått hjelp etter barnevernloven. Dette understreker kommunens plikt til å gi relevant hjelp etter loven.
Dagens lov om barneverntjenester ble fremmet for Stortinget av regjeringen Brundtland i 1992. Spørsmålet om å innføre rett til tjenester og tiltak for barn som omfattes av barnevernloven ble diskutert allerede ved vedtakelsen av loven. Den gangen ble det understreket at det sentrale med barnevernloven var at barn faktisk får nødvendig omsorg og hjelp til rett tid. De viktigste argumentene som ble reist mot en rettighetsfesting var kort oppsummert:

- det er vanskelig å definere hvilken situasjon som skal utløse rettigheten,
- det er uklart hva et slikt rettskrav skulle bestå i,
- det er unaturlig å definere noe som en rettighet dersom det ikke er klart at rettighetshaveren (barnet) oppfatter rettigheten som et gode, for eksempel rett til tvangsplassering på institusjon,
- rettighetsfesting vil kunne få en uheldig vridningseffekt ved at det vil være de mest ressurssterke som lettest vil kunne gjøre sin rettighet gjeldende.

Lovens sterke fokus på barneverntjenestens plikter gjør at det kan stilles spørsmål ved nødvendigheten av en rettighetsfesting. Jeg er imidlertid opptatt av at tunge fagmiljøer gjennom flere år har kritisert at loven ikke inneholder en eksplisitt rett til tjenester og tiltak. Jeg viser blant annet til NOU 2009:22 om bedre samordning av tjenester for barn og unge. Utvalget har her konkludert med at det er nødvendig å endre formålsbestemmelsen i barnevernloven slik at den blir å forstå som en rettighetslov sett fra barnets ståsted. Departementet er på denne bakgrunn i ferd med å foreta en gjennomgang av de argumenter som taler for og mot en rettighetsfesting. Det er imidlertid for tidlig å si noe om hva en slik gjennomgang vil konkludere med.