Skriftlig spørsmål fra Nikolai Astrup (H) til miljø- og utviklingsministeren

Spørsmål

Nikolai Astrup (H): Norge har gode forutsetninger for miljøvennlig industriproduksjon, som bare vil styrke seg i takt med et voksende kraftoverskudd de neste årene. Det forventes at klimameldingen ivaretar dette perspektivet. Samtidig må ny industri være så miljøvennlig som mulig.
Hvordan vil statsråden sikre at selskaper som søker om utslippstillatelse til ny eller utvidet virksomhet - både onshore og offshore - tar i bruk den til enhver tid beste teknologien, og dermed bidrar til å minimalisere utslipp fra virksomheten?

Svar

Erik Solheim: Utslipp av klimagasser, samt andre utslipp til luft og utslipp til sjø og jord, er omfattet av forurensningsloven og krever derfor som regel utslippstillatelse fra forurensningsmyndighetene. Forurensningsloven fastslår at det skal tas utgangspunkt i den teknologi som ut fra en samlet vurdering av nåværende og framtidig bruk av miljøet og av økonomiske forhold, gir de beste resultater.
Når myndighetene fastsetter kravene i utslippstillatelsen, ses det blant annet hen til veiledningsdokumenter for best tilgjengelig teknologi. Det kan, ut fra en konkret vurdering, stilles teknologikrav og krav til energieffektivitet i utslippstillatelsen for den enkelte bedrift. Jeg mener at forurensningsloven gir et godt grunnlag for å stille framtidsrettede teknologikrav overfor ulike typer forurensende industri, og vil sørge for at forurensningsmyndighetene fortsetter å ha et høyt fokus på denne typen kravstilling. For å sikre etterlevelse av krav i utslippstillatelsen, føres det tilsyn med virksomhetene. Tilsynshyppigheten avhenger av hvilken risiko det er for forurensning hos den enkelte virksomhet.
Kravet om å bruke beste tilgjengelige teknologi vil skjerpes ytterligere når EUs nye industriutslippsdirektiv er gjennomført i norsk regelverk. I det nye direktivet gis veiledningsdokumenter for best tilgjengelig teknologi en sterkere stilling når kravene for det enkelte anlegg skal fastsettes. Dersom veiledningsdokumentene oppdateres, må virksomhetene innen en periode på fire år sørge for at de oppfyller de nye teknologikravene.
Når det gjelder utslipp av CO2, er slike utslipp også underlagt kvoteplikt etter klimakvoteloven. Kvoteregulering betyr at det settes et tak på antall kvoter (utslippsrettigheter) som kan være i omsetning, og dermed et tak på hvor store klimagassutslippene kan være fra virksomheter innenfor systemet. Prissignalet som kvoteplikten innebærer, gjør at bedriftene får incentiv til å velge de mest effektive teknologiene, det vil si teknologier som fører til minst utslipp. I perioden 2013-2020 harmoniseres reglene for tildeling av kvoter mellom EU/EØS-landene, og det vil fastsettes én kvotemengde sentralt for hele det felleseuropeiske kvotesystemet. Fra 2012 vil det europeiske kvotesystemet omfatte utslipp av CO2 fra både stasjonære industribedrifter og luftfartsoperatører. Den felleseuropeiske kvotemengden skal reduseres lineært med 1,74 prosent årlig fra 2013 til 2020, og det ligger også en intensjon i kvotedirektivet om videre reduksjon i kvotemengden i senere kvoteperioder. Jo strammere kvotemengden blir, desto større incentiv får bedriftene til å velge teknologier som fører til mindre utslipp. Norge har arbeidet for at kvotemengden i det felleseuropeiske kvotesystemet skal være så stram som mulig.
Fra 2013 vil det også gjelde nye regler for tildeling av vederlagsfrie klimakvoter til bedriftene. En hovedtilnærming er at tildelingen baseres på standarder. Kort fortalt vil en tildeling basert på standarder kunne innebære at de bedriftene som velger de mest effektive teknologiene, kommer bedre ut siden de vil få tildelt relativt sett flere kvoter vederlagsfritt.
For øvrig viser jeg til pågående arbeid med stortingsmeldingen om norsk klimapolitikk som planlegges fremmet for Stortinget høsten 2011.

Stortinget.no

Skriftlig spørsmål fra Nikolai Astrup (H) til miljø- og utviklingsministeren

Spørsmål

Svar