Svar
Lisbeth Berg-Hansen: Formålet med transportpolitikken er å tilby et effektivt, sikkert og miljøvennlig transportsystem.
Det er forventet at transporten vil øke i de neste årene. Analyser viser også at veksten vil bli større på vei enn på sjø. Dette skaper utfordringer for veisektoren når det gjelder kapasitet, slitasje og sikkerhet. Regjeringen vil derfor styrke maritim transport og stimulere til overføring av gods fra vei til sjø.
Havnene er sentrale i denne sammenheng, og de må fungere som effektive terminaler i en dør-til-dør logistikkjede. Offentlig transportplanlegging og investeringer ser av denne grunn samlet på vei, jernbane, lufthavner, havner og farleier.
Som følge av det norske bosettingsmønsteret har vi en rekke store og mindre havner spredt langs kysten. De fleste norske havner betjener både innenriks og utenriks trafikk, og de er normalt lokalisert nært byene. Dette betyr at godset kan fraktes på sjø helt frem til mange av de store markedene. På denne måten avlastes veisystemene våre, og den totale trafikkbelastningen reduseres. Samtidig er det utfordrende å få konsentrert tilstrekkelig mengder gods i havnene slik at skipene anløper hyppig og regelmessig. En annen utfordring for havnene er tilgang på areal for å utvikle virksomheten.
Havnestrukturen i Norge består av utpekte havner, stamnetthavner og øvrige havner. Med ”utpekte havner” er det trukket et skille mellom havner som har en særlig funksjon i det overordnede transportnettverket, og havner som ikke har denne betydningen.
Fiskeri- og kystdepartementet har med hjemmel i havne- og farvannsloven § 46, utpekt fem havner som er viktig for import og eksport av varer og gods, og som ansees som særlig viktige for å utvikle effektiv sjøtransport.
Utpekingen av Oslo havn, Kristiansand havn, Stavangerregionen havn, Bergen havn og Tromsø havn ble gjort i enkeltvedtak datert 21.12.2009. I vurderingen av om en havn skal utpekes blir det lagt vekt på omfanget av virksomheten i havnen og de havne- og transporttjenester som tilbys, herunder godsvolum, infrastruktur, havnenes organisering og samarbeid med andre havner, samt havnens samfunnsmessige betydning. De utpekte havnene inngår også i gruppen av totalt 31 stamnetthavner som skal knyttes til riksvegnettet og stamnettet til sjøs.
Havne- og farvannsloven § 46 om utpekte havner må sees i sammenheng med stortingsmeldingen(e) om Nasjonal transportplan (NTP). NTP er i stor grad en plan for utbygging av statlig infrastruktur, men som også identifiserer viktige havner, og hvor behovet i de utpekte havnene kan bli vektlagt i forbindelse med ressursprioriteringer og investeringsprosjekter.
Av loven fremgår det at departementet ved forskrift eller enkeltvedtak kan fastsette krav til de utpekte havnene. Slike vilkår kan eksempelvis være krav om organisering, samarbeid med andre havner og representasjon i havnens styrende organer. I gjeldende vedtak om de utpekte havnene er det satt følgende vilkår:
-Endringer i eksisterende organisasjonsform krever forhåndssamtykke fra departementet.
-Kystverket skal ha rett til å møte som observatør i styret med talerett.
-Havnen skal utarbeide en plan som ivaretar krav til arealtilgang og effektivitet som operativt transportknutepunkt.
Regjeringen vil i samsvar med NTP 2010-2019 vektlegge utpekte havners behov i forbindelse med prioritering av infrastrukturprosjekter på vei, sjø og bane. Flere av de konkrete prosjektene i NTP 2010-2019 er allerede startet opp.
NTP 2014-2023 skal etter planen fremlegges for Stortinget våren 2013, og arbeidet med meldingen er inne i fase 2(planfasen). Regjeringen har som del av satsingen på utpekte havner, bedt om at Kystverket og de øvrige transportetatene ser nærmere på hva som bør gjøres for å øke godsvolumet, effektivitet og attraktiviteten til de utpekte havnene. Det skal særlig fokuseres på konsekvenser av mangelfull vei- og banetilknytning, samt mangelfull tilknytning mellom havn og andre omlastningsterminaler. De utpekte havnenes planer for utvikling og tilgang på areal vil også være viktige elementer i dette arbeidet.
Utpekte havner og innretting av virkemidler må sees i sammenheng med utviklingen i transportmarkedene og øvrige nasjonale og internasjonale rammebetingelser, herunder endringer i transportstrømmer og andre faktorer som kan påvirke en havns betydning i transportnettet. Selv om utpekte havner normalt vil være valgt ut med langsiktighet og forutsigbarhet for øyet, er det ikke hensiktsmessig å låse virkemiddelbruken til et sett havner på permanent basis. Det legges derfor opp til at utpekte havner vil være gjenstand for vurdering og evaluering ifm. rulleringene av Nasjonal transportplan. Tilsvarende vil arbeidet med Nasjonal transportplan legge føringer for utpeking av evt. andre viktige havner som det kan bli aktuelt å underlegge rettslig regulering gjennom havne- og farvannsloven.