Skriftlig spørsmål fra Arve Kambe (H) til miljø- og utviklingsministeren

Dokument nr. 15:1286 (2010-2011)
Innlevert: 18.04.2011
Sendt: 19.04.2011
Besvart: 29.04.2011 av miljø- og utviklingsminister Erik Solheim

Arve Kambe (H)

Spørsmål

Arve Kambe (H): Mange kommuner opplever grov overstyring av det kommunale selvstyret gjennom innsigelser fra fylkesmenn og fylkeskommuner. Ofte blir kommuner tvunget til å gi seg for å få planer godkjent. Mange saker ender likevel opp i Miljøverndepartementet til endelig avgjørelse.
Kan statsråden utarbeide en oversikt som viser departementets saksbehandlingstid, antall saker, fordeling på hvilke saker MD har opprettholdt innsigelse eller stadfestet kommunens vedtak fordelt på årene 2010, 2009, 2008, 2007 og 2006?

Begrunnelse

Mange kommuner rapporterer om at Miljøverndepartementet bruker lang tid på å avgjøre innsigelser som kommer inn til departementet for avgjørelse.
Dette medfører at fylkesdelplaner, kommuneplaner og reguleringsplaner ikke kan tre i kraft før departementet har avgjort saken. Kommuner har i følge plan- og bygningsloven saksbehandlingsfrister som de bestreber seg på å holde. Mange undrer seg på at departementet bevilger seg langt mer tid på å behandle klagesaker fra Fylkesmannen, enn kommuner bruker på å lage reguleringsplaner.
Dette påvirker kommuner, næringsliv, grunneiere og utbyggere på en negativ måte fordi det oppstår et tidsvakuum som ingen parter vet når tar slutt.
Det kunne være en ide at Miljøverndepartementet fikk en tidsfrist til å behandle innsigelser slik kommuner og fylkesmennene har.
For at Stortinget skal ha et godt grunnlag for å vurdere disse sakene, ber jeg om at statsråden oversender statistikk over alle saker hvor Miljøverndepartementet har lagt ned innsigelser på kommunale planer, alle saker hvor departementet har opprettholdt kommunale planer og antall dager fra saken kom til departementet til endelig vedtak ble gjort, fordelt på hver sak fordelt på årene 2010, 2009, 2008, 2007 og 2006.
Jeg trenger ikke vite hvilke saker det gjelder eller hvilke kommuner det gjelder. I denne omgang er jeg kun opptatt av omfang, resultat og saksbehandlingstid.

Erik Solheim (SV)

Svar

Erik Solheim: Spørsmålet har relevans til representantforslag til Energi- og miljøkomiteen om styrking av lokaldemokratiet og eiendomsretten i miljø- og arealforvaltningen, hvor det blant annet foreslås lovendringer for å redusere statlige og regionale myndigheters adgang til å fremme innsigelse.
Jeg viser til at representantforslaget ble behandlet i Stortinget første gang 21. mars 2011 og ikke har støtte av flertallet.
Jeg gjentar her utdrag av mitt brev av 23. november 2010 til energi- og miljøkomiteen:

”Innsigelsesordningen er et nødvendig element i det samlede plansystemet. Den skal sikre at overordnede interesser ivaretas og følges opp tilstrekkelig i kommunale planer, og at plansaker løftes opp til sentral avgjørelse når det er konflikt mellom myndigheter om viktige spørsmål.”

Det blir fremmet mange innsigelser til planforslag som er under arbeid. Innsigelsene fremmes der kommunens planforslag berører nasjonale eller viktige regionale hensyn. Kommunene rapporterer antall innsigelser og begrunnelser gjennom Kostra-systemet. Innsigelsene bidrar til bedre kvalitet på mange av planene, og sikrer at viktige nasjonale hensyn knyttet til utbygging eller vern blir sikret i planprosessene.
Av de over 2000 kommunale planer som ble vedtatt av kommunestyrene i 2009, ble bare 49 eller ca. 2 % sendt Miljøverndepartementet for avgjørelse. Det betyr at de aller fleste innsigelser ble løst gjennom planprosessen, enten ved at planene ble endret, eller ved at innsigelsene ble trukket. De fleste av disse innsigelsene er knyttet til samferdselstiltak, natur og friluftsliv, jordvern og strandsone. I nesten halvparten av sakene ble kommunens plan helt eller delvis godkjent av Miljøverndepartementet, slik det framgår av tabellen nedenfor.

Antall planer avgjort i MDGjennomsnittlig saksbehandlingstid i månederInnsigelse tatt til følge – planen godkjennes ikkeInnsigelse tatt delvis til følge – planen godkjennes med endringerInnsigelse ikke tatt til følge – planen godkjennes
2010299 13610
2009491028813
20083782539
20073282534
20063782287


Ovenstående tabell omfatter både kommuneplaner og reguleringsplaner. En plan kan inneholde innsigelser fra flere myndigheter, som alle representerer nasjonale interesser. Det kan for eksempel være vegmyndighetene som ønsker en bestemt vegløsning av hensyn til kostnader eller trafikkavvikling, mens landbruksmyndighetene ønsker en annen trasé av hensyn til jordvern.
Mange av sakene krever avklaring med andre departementer, og kan også inneholde kompliserte problemstillinger med behov for tilleggsutredninger. Dette kan for eksempel gjelde når kommunen ønsker å bygge i et rasutsatt område, eller der planen berører en truet naturtype.
Saksbehandlingstiden varierer mye, og for enklere saker ligger den på 4-6 måneder, inkludert befaring, høringer og politisk avklaring. For de mer kompliserte sakene, som ofte krever avklaring mellom departementene, kan saksbehandlingstiden bli lenger. Miljøverndepartementet arbeider med å holde saksbehandlingstiden nede. Samtidig er det viktig at sakene er tilstrekkelig grundig utredet i forhold til kravene blant annet i plan- og bygningsloven og naturmangfoldloven. Departementets avgjørelser gir uttrykk for nasjonal arealpolitikk og vil derfor kunne ha stor betydning for andre kommunale plansaker.
Jeg vil arbeide for å styrke den kommunale planleggingen, og sikre at regionale myndigheter har en best mulig forståelse for hvordan de skal veilede kommunene i planleggingen og hvordan innsigelsessystemet bør praktiseres. Plan- og bygningsloven av 2008 har innført krav om at regionale myndigheter må gi innspill til viktige utfordringer tidlig i planprosessen. Videre skal det som hovedregel gjennomføres mekling i saker før de sendes til departementet for avgjørelse.
Jeg arbeider for en effektiv saksbehandling i departementet, og ser det ikke som hensiktsmessig å innføre en tidsfrist for departementets saksbehandlingstid. Dette er svært ulike saker, og tidsbruken avhenger blant annet av befaringsmulighetene, krav til faglige utredninger og politisk avklaring mellom departementene.