Skriftlig spørsmål fra Solveig Horne (FrP) til barne-, likestillings- og inkluderingsministeren

Dokument nr. 15:1194 (2010-2011)
Innlevert: 06.04.2011
Sendt: 07.04.2011
Besvart: 13.04.2011 av barne-, likestillings- og inkluderingsminister Audun Lysbakken

Solveig Horne (FrP)

Spørsmål

Solveig Horne (FrP): I et nylig fattet vedtak angående samvær i Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker i Møre og Romsdal, er en besteforelder blitt nektet samvær med sitt barnebarn fordi barnets fars årlige samvær på ni timer ikke anses for å være "svært begrenset".
Mener statsråden det er til barnets beste å nekte samvær med nær biologisk familie, og er statsråden enig i at ni timer samvær i året er tilstrekkelig kontakt med biologisk familie?

Begrunnelse

I et nylig fattet vedtak angående samvær i Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker Møre og Romsdal, er en besteforelder blitt nektet samvær med sitt barnebarn fordi barnets fars årlige samvær på ni timer ikke anses for å være "svært begrenset". Barnet ble i 2010 underlagt barnevernets omsorg, og barnets bestemor ønsker at barnet skal ha mer kontakt med den biologiske familien enn de vedtatte tre timene tre ganger i året. I kravet henvises det til barnevernloven § 4-19, og ordlyden om at barnets slektninger kan kreve at fylkesnemnda tar stilling til samværsrett når "foreldrenes rett til samvær skal være svært begrenset".
Ni timer årlig vurderes derfor av familien som å være et svært begrenset samvær, men fylkesnemnda besluttet å avvise kravet fordi "det fastsatte samværsomfang ikke kan anses som svært begrenset". Det påpekes imidlertid i vedtaket at det er lite rettspraksis rundt slike vurderinger siden dette er en ny bestemmelse, og beslutningen baserer seg utelukkende på én enkelt juridisk vurdering som i utgangspunktet overhodet ikke tar stilling til den samværsmengden det her er snakk om. Det er derfor åpenbart et behov for politisk avklaring på dette punktet, og det vil derfor være av stor interesse å få vite statsråden - som øverste ansvarlig for dette fagfeltet - sitt syn på hvor mye samvær som skal legges til grunn før samværet ikke lenger kan anses som "svært begrenset".

Audun Lysbakken (SV)

Svar

Audun Lysbakken: Jeg vil innledningsvis nevne at jeg ikke kan kommentere enkeltsaker og at det er Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker og eventuelt domstolene som i den enkelte sak tar stilling til spørsmålet om samvær ved plassering av barnet utenfor hjemmet etter barnevernloven.
Utgangspunktet for alle vurderinger etter barnevernloven er hva som vil være til beste for det enkelte barn, jf. barnevernloven § 4-1. Det biologiske prinsipp tar utgangspunkt i at det har en egenverdig for barnet å opprettholde kontakten med sine biologiske foreldre. Som hovedregel har barn og foreldre derfor rett til samvær med hverandre dersom barnet plasseres utenfor hjemmet, jf. barnevernloven § 4-19 første ledd. Ved fastsettelsen av samværet skal det legges avgjørende vekt på hensynet til barnets beste.
Som hovedregel er det bare foreldrene som har rett til samvær med barnet etter omsorgsovertakelse. Det kan likevel være situasjoner der det er grunn til å vurdere om også andre med nær tilknytning til barnet, som for eksempel besteforeldre, bør få samvær med barnet. Barnevernloven åpner derfor for at også andre enn foreldrene i visse tilfeller kan få prøvet spørsmålet om samvær i forbindelse med en omsorgsovertakelse.
For det første åpner barnevernloven for at andre enn foreldrene som har hatt den daglige omsorgen for barnet på foreldrenes vegne forut for omsorgsovertakelsen, kan få samvær med barnet. Disse kan kreve at fylkesnemnda tar stilling til om de skal ha samvær med barnet og eventuelt i hvilket omfang, jf. barnevernloven § 4-19 tredje ledd. Som eksempel nevner forarbeidene tilfeller der barnet forut for omsorgsovertakelsen har bodd sammen med steforeldre, besteforeldre eller andre slektninger. Utgangspunktet for vurderingen er hva som vil være til det enkelte barnets beste.
For det andre åpner barnevernloven for at besteforeldre eller andre barnet har nær tilknytning til, på visse vilkår kan kreve at fylkesnemnda tar stilling til om de skal ha rett til samvær med barnet, jf. barnevernloven § 4-19 fjerde ledd. Dette gjelder blant annet når fylkesnemnda har bestemt at foreldrenes rett til samvær skal være svært begrenset. I forarbeidene til bestemmelsen er samvær et par ganger i året nevnt som eksempel på hva som kan anses som et svært begrenset samvær for foreldrene. Samtidig fremgår det av forarbeidene at det er barnets tilknytning til vedkommende som skal være avgjørende for vurderingen av om vedkommende har rett til å få vurdert spørsmålet om samvær. Det er fylkesnemnda og domstolene som i den enkelte saken må ta stilling til om vilkårene for å fastsette samvær for andre enn foreldrene, er oppfylt.
Jeg vil også understreke at barneverntjenesten selvsagt har anledning til å bestemme at barnet skal ha en mer omfattende kontakt med familien etter omsorgsovertakelsen enn det som følger av fylkesnemndas vedtak. Barnevernloven er med andre ord ikke til hinder for at barneverntjenesten ved utøvelsen av den daglige omsorgen og av hensyn til barnets beste bestemmer en mer omfattende kontakt mellom barnet og familien.
Etter min mening er barnevernloven derfor ikke til hinder for god kontakt mellom barnet og familien når dette er til det enkelte barnets beste. Selv om barnevernloven synes å avveie de ulike hensynene på en god måte, vil jeg likevel nevne at det i februar i år ble nedsatt et offentlig utvalg om det biologiske prinsipp i barnevernet. Jeg legger til grunn at spørsmålet om samvær mellom barnet og familien er ett av de temaene utvalget vil se nærmere på. Utvalget skal levere sin utredning 1. februar 2012.