Skriftlig spørsmål fra Øyvind Håbrekke (KrF) til barne-, likestillings- og inkluderingsministeren

Dokument nr. 15:1079 (2010-2011)
Innlevert: 17.03.2011
Sendt: 17.03.2011
Besvart: 30.03.2011 av barne-, likestillings- og inkluderingsminister Audun Lysbakken

Øyvind Håbrekke (KrF)

Spørsmål

Øyvind Håbrekke (KrF): Anerkjenner Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet krisesenterorganisasjonene som frie og uavhengige organisasjoner, og vil BLD støtte organisasjoner som gjør et viktig arbeid innenfor likestilling og vold mot kvinner?

Begrunnelse

Det vises til brev fra BLD datert 03.03.11 til ulike adressater det varsles at BLD ønsker å klargjøre krisesenterorganisasjonenes rolle overfor kommunene som nytt pliktsubjekt i ny lov om krisesenter. I brevet stiller departementet en rekke spørsmål om hvilken rolle krisesenterorganisasjonene skal ha etter at kommunene er lovpålagt å tilby et krisesentertilbud. Det stilles spørsmål om hvorvidt det fortsatt er behov for organisasjonene, og om ikke disse eventuelt kan slås sammen. Krisesentersekretariatet har søkt BLD om driftsstøtte for 2011, men ikke fått svar ennå. Krisesentrene melder om at trangere økonomi gjør dem mindre i stand til å betale kontingent til krisesenterorganisasjonene enn tidligere.
Om krisesenterorganisasjonene får en ny rolle etter at den nye loven er trådd i funksjon, så er de likefullt frie og uavhengige organisasjoner som på linje med andre kan søke departementet om støtte for sin virksomhet. BLD gir i dag, i likhet med mange andre departementer, støtte til flere organisasjoner som driver arbeid innen departementets virkeområde. Når departementet bruker en søknad om støtte som påskudd for å stille spørsmål ved organisasjonens eksistensberettigelse og hvordan de skal organiseres seg, og om de skal fusjonere, så begår departementet et overtramp.
Det ville vakt oppsikt om miljøvernministeren skulle benyttet søknader fra miljøorganisasjoner til å stille spørsmål ved deres eksistensberettigelse eller ev. foreslått at bestemte organisasjoner burde slås sammen. Det er grunn til å minne om at for eksempel krisesentersekretariatet er en interesseorganisasjon som arbeider for krisesenter så vel som politisk. Deres stemme er en del av demokratiet og de er en del av en større bevegelse som har en viktig del av æren for at kampen mot vold mot kvinner har kommet dit den er i dag.

Audun Lysbakken (SV)

Svar

Audun Lysbakken: Driften av norske krisesentre har tradisjonelt sett vært basert på ildsjeler og frivillig innsats lokalt. Fram til innføringen av krisesenterloven var krisesentrene finansiert av stat og kommune. Et kommunalt tilskudd på 20 prosent av driftsutgiftene utløste et statlig tilskudd på 80 prosent. Krisesentrenes vertskommuner søkte årlig om midler. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet forvaltet tilskuddsordningen. Krisesenterorganisasjonene har vært finansiert ved kontingenter fra sine medlemssentre.
Med lov om kommunale krisesentertilbod (krisesenterlova) som ble vedtatt i 2009, ble krisesentertilbudet lovfestet. Bakgrunnen for forslaget om en lovfesting var ønsket om å tydeliggjøre at det er et offentlig ansvar å sørge for at personer som er utsatt for vold i nære relasjoner, får vern, hjelp og oppfølging. Gjennom krisesenterloven har kommunene fått en rettslig plikt til å ha et tilbud til alle som er utsatt for vold eller trusler om vold i nære relasjoner.
Når nå kommunene har overtatt som pliktsubjekt, har de også overtatt det økonomiske ansvaret for tiltakene, og fra og med 2011 ble derfor statstilskuddet til krisesentertilbudet på om lag 238 millioner kroner innlemmet i rammetilskuddet til kommunene.
Som følge av den endrede situasjonen har krisesenterorganisasjonene søkt departementet om statlig støtte. Det vises i søknadene bl.a. til at flere medlemssentre har meldt seg ut av organisasjonene og at de har fått varsel om flere utmeldinger. Krisesentersekretariatet påpeker i sin søknad at kommunene ikke har noen tradisjon for å være tilsluttet interesseorganisasjoner, og ønsker derfor at nåværende krisesentre som de to organisasjonene representerer gis anledning til å være tilsluttet organisasjonen vederlagsfritt.
Departementet forvalter per tiden ingen økonomiske støtteordninger for statlig tilskudd til paraplyorganisasjoner som de to organisasjonene representerer. Krisesenterorganisasjonene faller således utenfor den etablerte støtteordningen på familie- og likestillingsområdet. Det har derfor vært et behov for å kartlegge situasjonen og se nærmere på hvilke muligheter som finnes før søknadene kan realitetsbehandles.
Dette er bakgrunnen for at departementet har invitert til i alt to møter der organisasjonene kunne legge frem sine tanker om fremtidig rolle, funksjon, organisering og oppgaver. På det første møtet ble slike aktuelle problemstillinger drøftet mellom departementet og de to organisasjonene, og det var enighet om behov for å utdype dette nærmere i dialog med KS og Oslo kommune, som representerer pliktsubjektene etter krisesenterloven. Departementet tok dermed initiativ til et nytt møte der også KS og Oslo kommune var til stede. I møtet ble blant annet organisasjonenes rolle i forhold til kommunene drøftet samt kommunenes behov for organisasjonenes kompetanse. I dette møtet var det enighet om å innhente ytterligere synspunkter fra de berørte partene som grunnlag for vurdering av mulig statlig støtte til de to organisasjonene. Departementet påtok seg i møtet oppgaven med å koordinere en slik prosess.
Jeg mener det er nyttig å evaluere situasjonen når rammebetingelser endres. Krisesenterorganisasjonene som til nå har vært finansiert ved kontingenter fra sine medlemssentre, har ikke tidligere søkt om statlig støtte. Krisesenterloven slår fast det offentlige (kommunale) ansvaret med å sørge for et krisesentertilbud. Krisesentrene er tilnyttet kommunene på ulikt vis, noen ved driftsavtaler eller gjennom eierskap.
I en slik endret situasjon er det naturlig å vurdere problemstillinger knyttet til organisasjonenes fremtidige rolle, funksjon og organisering. Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet anerkjenner selvsagt krisesenterorganisasjonene som frie og uavhengige, men vi må også forholde oss til gjeldende regelverk om statlig økonomisk støtte til interesseorganisasjoner. Departementet har ved sin koordinering av synspunkter ikke tatt noe standpunkt verken for eller mot krisesenterorganisasjoner som frie og uavhengige organisasjoner. Tvert i mot har departementet forsøkt å peke på noen problemstillinger som må adresseres før beslutning om statsstøtte tas, og under hvilke betingelser eventuelle statlige midler skal brukes.
Jeg registrerer at stortingsrepresentant Håbrekke viser til at de to organisasjonene gjør et viktig arbeid når det gjelder familievold og vold mot kvinner og barn og benytter anledningen til å gjøre oppmerksom på at krisesenterloven også lovfester et tilbud til menn.
Jeg vil avslutningsvis få presisere at krisesenterbevegelsen har spilt en viktig rolle siden det første krisesenteret åpnet i 1978. De har satt fokus på vold i nære relasjoner og har vært en pådriver for kvinners rett til et liv uten vold. Organisasjonene har høy kunnskap om vold i nære relasjoner og om krisesenterdrift i Norge. Jeg håper vi kan dra nytte av deres erfaring og kunnskap på voldsområdet også i fremtiden.