Skriftlig spørsmål fra Terje Halleland (FrP) til finansministeren

Dokument nr. 15:963 (2010-2011)
Innlevert: 24.02.2011
Sendt: 25.02.2011
Besvart: 07.03.2011 av finansminister Sigbjørn Johnsen

Terje Halleland (FrP)

Spørsmål

Terje Halleland (FrP): Skatteloven sier at man skal skatte til den kommunen hvor man har sitt hjem, jf § 3-1. Skattemyndighetene nekter i flere tilfeller å oppfylle dette prinsippet ved å skattemessig tvangsbosette ektepar på samme sted, selv om Lignings-ABC klart fastslår at ektefeller som ikke kan anses å ha noe felles hjem, skal behandles som bosatt hver for seg.
Mener finansministeren skattemyndighetenes praksis er uriktig og vil han eventuelt ta et initiativ for å presisere lovverket?

Begrunnelse

I Lignings- ABC 2008-2009 under punktet Bosted - skattemessig bosted, 2.3 Ektefeller (side 245) heter det:

”Ektefeller som bor sammen, anses bosatt i deres felles hjem, jf. sktl. § 3-1 (6) og FSFIN § 3-1-2 (1) første punktum. Ektefeller som ikke kan anses å ha noe felles hjem, skal behandles som bosatt hver for seg.”

På dette grunnlag burde det være muligheter for en større fleksibilitet i skatteetatens avgjørelser en hva praksis viser i dag. I Norge skal innbyggerne oppleve den frihet til selv og tilrettelegge sitt liv. Valg av bosted er en av disse friheter. Dagens moderne familier velger ofte en mer fleksibel bosituasjon enn det som har vært tradisjonelt vanlig.
Ektepar som av forskjellige grunner bor eller ønsker å bosette seg i forskjellige kommuner opplever at denne friheten blir fratatt dem.
Skattemyndighetene påtvinger en felles bostedsadresse. Dette hindrer ektepar å skatte til den kommune hvor de oppholder seg og de blir samtidig forhindret i å bruke det offentlige tjenestetilbudet i bostedskommunen.
Ved skatteetatens tolkning av lovverket finnes det kun to måter å organisere seg på og det er bosatt i felles hjem eller så må man gå til det dramatiske skritt å ta ut separasjon.

Sigbjørn Johnsen (A)

Svar

Sigbjørn Johnsen: Etter skatteloven § 3-1 femte ledd skal personlige skattytere anses skattemessig bosatt i den kommunen hvor vedkommende har sitt hjem. Det følger videre av bestemmelsen at opphold utenfor hjemmet som følge av arbeid eller av andre grunner, ikke endrer skattemessig bostedsadresse, med mindre forholdene ellers er av en slik art at skattyter må anses å ha sitt skattemessige bosted på sitt nye oppholdssted.
Personer som bor sammen med ektefelle eller barn, anses for øvrig skattmessig bosatt der ektefellen eller barn er bosatt, jfr. skatteloven § 3-1 sjette ledd og skattelovforskriften § 3-1-2 første ledd. Dette gjelder selv om den ene av ektefellene oppholder seg mest i en annen kommune og av denne grunn anser seg å bo i oppholdskommunen. Jeg nevner for ordens skyld at personer som av hensyn til sitt arbeid må bo utenfor hjemmet, gis fradrag for merkostnader på grunn av fraværet etter nærmere vilkår i skatteloven § 6-13.
Etter Lignings-ABC 2010/2011 s. 252 skal ektefeller som ikke anses å ha et felles hjem, behandles som skattemessig bosatt hver for seg. Et felles hjem vil kunne anses oppløst dersom den ene ektefellen har flyttet ut og kun besøker det tidligere felles hjem sporadisk. Har ektefellene felles barn bosatt i den ene av de to boligene, vil dette tilsi felles hjem og skattemessig bosted der, med mindre den annen ektefelle har så liten kontakt med familien sin at han/hun ikke anses å leve sammen med den.
Jeg tilføyer at skattemessig status som bosatt hver for seg, normalt også betyr ligning hver for seg. Det gjelder selv om ekteskapet består både formelt og reelt. Den enes besøksreiser til den andre medfører da ikke fradragsrett som pendlerreise, og den enes gjeld og gjeldsrenter m.v. kan ikke fratrekkes i den annens formue og inntekt. Ofte vil det derfor være skattemessig ugunstig for ektefellene å bli lignet som bosatt hver for seg.
Hvorvidt det er grunnlag for å anse ektefeller som skattemessig bosatt i et felles hjem, eller bosatt hver for seg, beror således på en helhetsvurdering av forholdene i den enkelte sak. Det er opp til ligningsmyndighetene å ta stilling til faktum, samt hvilke skattemessige konsekvenser et gitt faktum innebærer, i forbindelse med ligningen av den enkelte skattyter. Jeg nevner i denne forbindelse at det er skattyteren som primært har ansvaret for å tilveiebringe det faktiske grunnlaget for ligningen der det anføres at ektefeller ikke har et felles hjem i skattemessig forstand. Skattemyndighetene foretar deretter en vurdering blant annet på bakgrunn av de opplysninger som er framlagt av skattyter. Vedtaket om at ektefeller ikke har felles hjem etter skattereglene, kan påklages etter reglene i ligningsloven kapittel 9. Vedtaket kan også prøves rettslig etter reglene i ligningsloven kapittel 11.
Når det gjelder boplikten på landbrukseiendommer, er det reglene om folkeregistrering, og ikke reglene om skattemessig bosted, som legges til grunn. Det er stor parallellitet i bostedskriteriene for ektefeller etter disse to regelsettene, men også noen forskjeller. De nærmere vurderinger av oppfyllelsen av bostedskravet på overtatte landbrukseiendommer må foretas av landbruksmyndighetene.
Siden regelverket allerede åpner for å behandle ektefeller som skattemessig bosatt hver for seg, er det etter min oppfatning ikke behov for en nærmere presisering av det aktuelle regelverket.