Skriftlig spørsmål fra Morten Ørsal Johansen (FrP) til justisministeren

Dokument nr. 15:868 (2010-2011)
Innlevert: 09.02.2011
Sendt: 11.02.2011
Rette vedkommende: Barne-, likestillings- og inkluderingsministeren
Besvart: 18.02.2011 av barne-, likestillings- og inkluderingsminister Tora Aasland

Morten Ørsal Johansen (FrP)

Spørsmål

Morten Ørsal Johansen (FrP): Mener statsråden det vil være hensiktsmessig å skjerpe ansvaret som hviler på den enkelte ansatte og på barnevernet som etat, og vil statsråden se på muligheten for endringer i lovverket der den enkelte ansatte i barnevernet må stå til ansvar for sine feilgrep?

Begrunnelse

Media har stadig oppslag om barnevernet, der de fleste er negativt ladet. Det viser seg i flere tilfeller at barnevernet har begått tildels grove feil og lovbrudd ved å fatte vedtak om omsorgsovertakelse eller at de har unnlatt å foreta seg noe på tross av at de vet om forhold som kan være til skade for barnet. Begge deler har store konsekvenser for barna. Når lovbrudd og feil begås har fylkesmannen mulighet til å sanksjonere mot barnevernet. Dette kan blant annet være økonomiske sanksjoner.
De fleste feil eller lovbrudd blir begått av enkeltpersoner. Disse blir i liten grad ansvarliggjort for sine handlinger, eller mangel på sådanne.
En av grunnene er foreldelsesfristen og lovverkets beskrivelse av alvorligheten i disse sakene.

Tora Aasland (SV)

Svar

Tora Aasland: Jeg vil innledningsvis gi uttrykk for at jeg deler representant Ørsal Johansens bekymring for barn som ikke får den hjelp og omsorg de har behov for fra barnevernet. Barn som trenger barnevernets hjelp og omsorg, tilhører en av vårt samfunns mest utsatte grupper. For det enkelte barn er det avgjørende at deres situasjon blir sett og at riktige tiltak blir iverksatt når dette er nødvendig.
Barneverntjenesten utøver et krevende skjønn i sitt arbeid. Barnevernet kan i noen tilfeller gripe unødig inn i barnets og familiens liv. I andre tilfeller kan det være slik at barnevernet ikke griper tidlig nok inn og at barn ikke får riktig hjelp til rett tid. Min oppfatning er at barneverntjenestene gjør en god jobb på et utfordrende felt. Vi vet samtidig at barnevernet noen ganger unnlater å gripe inn overfor barn som trenger det. Vi opplever også fristoversittelser knyttet til gjennomføring av undersøkelser, og vi vet at saker henlegges som ikke burde vært henlagt. Andre ganger iverksettes tiltak som ikke viser seg å være til barnets beste, men som viser seg å være unødige inngrep i barnets og familiens liv.
Å sikre at barneverntjenesten gjør et så godt arbeid som mulig er en høyt prioritert politisk oppgave. Statsråd Audun Lysbakken redegjorde for Stortinget 19. november 2010 for utfordringer i dagens barnevern og hvilke grep han har tatt for å styrke barnevernet både organisatorisk og på ressurs-, kompetanse- og tiltakssiden. Av disse mange og ulike tiltakene nevner jeg her særlig øremerkingen av 240 mill. kroner i budsjettet for 2011 til flere stillinger og kompetansetiltak i barneverntjenesten. Målet er å gjøre barneverntjenesten bedre rustet til å håndtere sakene de mottar. I tillegg nevner jeg oppfølgingen av NOU 2009:8 Kompetanseutvikling i barnevernet. Utvalget fremmet forslag til kvalitetsutvikling knyttet til utdanningsinstitusjoner i lys av barnevernets fremtidige kompetanse- og kvalifiseringsbehov. Høy kompetanse blant ansatte i barnevernet er en nøkkel for å håndtere tjenestens komplekse utfordringer. Departementet vurderer også å forskriftsfeste krav til nødvendig opplæring. Fredag 18. februar er det for øvrig nedsatt et offentlig utvalg som skal utrede det biologiske prinsipp i barnevernet, og dermed gå inn på kjernespørsmål i barnevernets arbeid. Å styrke barneverntjenestens ressurser og kompetanse er helt sentralt for å nå målet om å gi barn som trenger det riktig hjelp til rett tid.
I tillegg er det viktig med kontrollmekanismer for å ivareta barnas og familienes rettsikkerhet og for å motvirke feil. Barnevernloven inneholder regler om blant annet klageadgang, internkontroll og tilsyn. Jeg vil i denne forbindelse særlig nevne tilsynet som fylkesmennene fører med barneverntjenestene. Det faglige ansvaret for dette tilsynet ble 1. januar 2010 overført til Statens helsetilsyn for å styrke tilsynskompetansen og sikre økt uavhengighet for tilsynet. Når det gjelder sanksjoner fra tilsynet overfor det kommunale barnevernet, kan fylkesmannen i henhold til kommunelovens regler gi pålegg om retting. Fylkesmannen har videre hjemmel etter barnevernloven til å ilegge kommuner mulkt ved gjentatte eller alvorlige brudd på lovbestemte saksbehandlingsfrister. For så vidt gjelder spørsmålet om skjerpet ansvar for barneverntjenesten, viser jeg til Meld. St. 7 (2009-2010) Gjennomgang av særlovshjemler for statlig tilsyn med kommunene der spørsmålet om reaksjoner fra tilsyn ble drøftet. Det vises der blant annet til Ot. prp. nr. 97 (2005-2006) Om endringer i kommuneloven (statlig tilsyn med kommunesektoren) der det uttales at det ikke alltid er slik at det er de reaksjonsformene som innebærer stor grad av tvang som er de best egnede virkemidlene overfor kommunesektoren.
Departementet vurderer imidlertid om det bør lovfestes et forsvarlighetskrav for barneverntjenesten. Dersom dette gjennomføres vil det sette en rettslig standard for kvaliteten på barneverntjenestens arbeid.
Når det gjelder ansvar for den enkelte ansatte i barneverntjenesten, gjelder alminnelige regler om erstatningsansvar og straffansvar. Jeg skal ikke gå nærmere inn på en redegjørelse for innholdet i disse ansvarsgrunnlagene, som er justisministerens ansvarsområde. Imidlertid vil jeg kort nevne at for at et erstatningskrav skal kunne føre frem må det foreligge både ansvarsgrunnlag, økonomisk eller ikke-økonomisk tap samt årsakssammenheng. Det mest generelle erstatningsgrunnlaget er uaktsomhetsansvaret. Etter skadeserstatningsloven kap. 2 kan også barneverntjenesten som arbeidsgiver etter nærmere regler bli erstatningsansvarlig for sine ansattes uforsvarlige skadeforvoldelse. Slik jeg oppfatter representantens brev, stiller han spørsmålet om det er hensiktsmessig å vurdere lovendringer som setter en strengere aktsomhetsnorm for ansatte i barneverntjenesten enn hva som gjelder på andre samfunnsområder. En slik særregel ser jeg ikke som ønskelig, og jeg kan heller ikke se at dette ville bidra til en bedre barneverntjeneste.