Skriftlig spørsmål fra Gjermund Hagesæter (FrP) til miljø- og utviklingsministeren

Dokument nr. 15:715 (2010-2011)
Innlevert: 19.01.2011
Sendt: 20.01.2011
Besvart: 26.01.2011 av miljø- og utviklingsminister Erik Solheim

Gjermund Hagesæter (FrP)

Spørsmål

Gjermund Hagesæter (FrP): Antallet innsigelser fra landets fylkesmannsembeter til kommunale planer har økt markant siden 2004. For landet som helhet har antallet økt fra i underkant av 20 prosent i 2004 til 33 prosent i 2009.
Er statsråden komfortabel med denne økningen, eller vil statsråden vurdere å gjøre noe for å reversere denne utviklingen?

Begrunnelse

I et oppslag i Bergens Tidende onsdag 19.januar 2011 fremkommer at en kveiteoppdretter blir nektet å bygge ut i strandsonen, fordi Fylkesmannen i det aktuelle fylket mener at denne virksomheten bør ekspandere innover på land. Som oppslaget avdekker vil kostnadene ved en slik utvidelse innover land være svært kostnadskrevende og sette lønnsomheten ved anlegget i fare i en slik grad selskapet bak denne virksomheten velger å legge planene på is. En slik utvikling vil dessverre være med på å redusere verdiskapningen. Ifølge nøkkeltall for maritim næring for 2009, som Vestlandsrådet har sammenstilt, hadde Maritim klynge totalt en omsetning på cirka 72 mrd kroner og cirka 13 000 ansatte.
Dette er kun et av mange eksempler der ulike næringsvirksomheter etter kommunal regulering blir møtt med nærmest surrealistiske krav fra regional statlig etat (les: Fylkesmannen). Dette umuliggjør etablering av virksomheter som kunne skape arbeidsplasser i distrikts-Norge og mer bosetting av kompetent arbeidskraft i mindre kommuner, og gi de samme kommunene verdifulle skatteinntekter til å skape gode velferdstjenester.
Spørsmålsstilleren merker seg at andelen kommunale planer som blir møtt med innsigelser fra landets fylkesmannsembeter ikke bare har økt, men rammer svært ulikt. I en tabell i det ovennevnte oppslag i Bergens Tidende fremgår det at praksis i forhold til innsigelser varierer enormt fra det ene fylkesmannsembetet til de andre. Mens Fylkesmannen i Sogn og Fjordane kom med innsigelser til 15 prosent av kommunale planer, var andelen for Fylkesmannen i Hordaland 44 prosent. Dette kan tyde på en ujevn praksis i forhold til bruk av innsigelsesretten ved de to nevnte embeter.
Oppslaget viser også til et rundskriv fra Miljøverndepartementet som advarer mot å benytte seg av innsigelsesrettene i tide og utide, og der det står skrevet: "Organer med innsigelsesadgang forutsettes å vise stor varsomhet med å overprøve kommunestyrets politiske skjønn i lokale forhold". Med bakgrunn i de store forskjellene mellom ulike fylkesmannsembetenes bruk av innsigelsesretten, synes det som man er prisgitt hvilket fylke man er bosatt i.

Erik Solheim (SV)

Svar

Erik Solheim: Det vises til spørsmål nr. 715 fra stortingsrepresentant Gjermund Hagesæter. Hagesæter viser til at antallet innsigelser fra landets fylkesmannsembeter til kommunale planer har økt markant siden 2004 og stiller spørsmål om jeg er komfortabel med denne økningen eller om jeg vil vurdere å gjøre noe for å reversere denne utviklingen.
Det er som utgangspunkt kommunene som avgjør arealbruken innen sine geografiske områder, men kommunene har en plikt til å ivareta regionale og nasjonale interesser i sin arealplanlegging. Innsigelsesordningen skal sikre at regionale og nasjonale interesser blir tilstrekkelig ivaretatt i kommunale planer, og at plansaker løftes opp til sentral avgjørelse når det er uenighet mellom kommune og innsigelsesorgan. Innsigelsesorganene skal derimot være svært tilbakeholdne med å overprøve kommunenes vurderinger i lokale forhold.
En av årsakene til den generelle økningen av antallet innsigelser fra fylkesmannen i perioden 2004-2009 er at de statlige og nasjonale føringene har blitt tydeligere på mange arealpolitiske områder. En annen årsak er at mange kommuner har eldre, utdaterte kommuneplaner, og at det derfor fremmes en rekke reguleringsplaner i strid med disse. Dette utløser i mange tilfeller innsigelse, idet det er behov for overordnede, langsiktige vurderinger på kommuneplannivå, der kommunens totale arealbruk må ses i sammenheng.
I 2009 fremmet fylkesmannen innsigelse til i underkant av 700 av de totalt ca. 2500 kommunale planene som ble vedtatt på landsbasis. Fylkesmannen sto for henholdsvis 40 % og 49 % av innsigelsene som totalt ble fremmet til kommune(del)planer og reguleringsplaner i 2009. Fylkesmannen i Hordaland sto i 2009 for 6 % av fylkesmannsembetenes innsigelser til kommune(del)planer og 16 % av fylkesmannsembetenes innsigelser til reguleringsplaner.
Totalt var det 51 innsigelsessaker som ble behandlet av Miljøverndepartementet i 2009, hvoretter 60 % av innsigelsene ble tatt helt eller delvis til følge. Av de 51 sakene som ble behandlet av departementet hadde Fylkesmannen i Hordaland fremmet innsigelse i 3 av sakene, hvoretter innsigelsen ble tatt til følge i 2 av disse.
Statistikken over viser at de aller fleste plansakene løses lokalt ved at det oppnås enighet mellom kommunen og innsigelsesorganet, herunder fylkesmannen. Etter min mening er det derfor verken grunnlag for å reagere på fylkesmennenes innsigelsespraksis generelt eller praksisen hos Fylkesmannen i Hordaland spesielt.
At antallet saker som ender i departementet holder seg relativt stabilt fra år til år er etter min mening et tegn på at vi har et velfungerende plansystem. Flere kommuner gir også tilbakemeldinger om at innsigelsene og meklingene med innsigelsesorganene resulterer i forbedringer i forhold til de opprinnelige planforslagene.