Skriftlig spørsmål fra Elisabeth Røbekk Nørve (H) til finansministeren

Dokument nr. 15:665 (2010-2011)
Innlevert: 12.01.2011
Sendt: 13.01.2011
Besvart: 19.01.2011 av finansminister Sigbjørn Johnsen

Elisabeth Røbekk Nørve (H)

Spørsmål

Elisabeth Røbekk Nørve (H): Takseringsreglene for eiendomsskatt på verk og bruk sier at markedsverdi skal brukes der det finnes, og substansverdi skal som hovedregel brukes der hvor det ikke er et fungerende marked. Dette innebærer en høyere eiendomsskatt for næringseiendom i utkantstrøk og fraflyttingsområder.
Vil statsråden se på hvordan denne urimeligheten kan fjernes?

Begrunnelse

En ny undersøkelse (DN 11/1-11) viser at så mye som 40 % av norske kommuner har pålagt eller akter å pålegge eiendomsskatt på næringseiendommer uten å beskatte annen type eiendommer. Ifølge DN er motstanden mot eiendomsskatt størst i østlandsområdet, mens iveren etter å innføre skatt på næringseiendom er størst i utkantkommuner, der ofte hjørnesteinsbedrifter i et lokalsamfunn rammes ekstra hardt. Dette stiller store krav til korrekt taksering av eiendomsskattegrunnlaget ettersom verdien på næringslokaler og tilhørende driftsutstyr i distriktene ikke kan måles på linje med tilsvarende i mer urbane strøk. Skattes en bedrift i hjel i en utkantkommune, rammes arbeidsplasser og en mister trygghet for familiens økonomi. Det fører ofte til fraflytting og andre negative ringvirkninger for lokalsamfunnet. På Østlandet og andre steder der en har et velfungerende eiendomsmarked, brukes markedsverdier ved taksering og salg av eiendommer, mens en i utkantstrøk uten et fungerende marked, bruker substansverdi som her kan være langt høyere enn reell markedsverdi. Meldinger fra bedrifter mange steder og senest IP. Huse-dommen i Romsdal tingrett viser at takseringen skjer svært tilfeldig. Flere rettssaker forskjellige steder i landet er også varslet. Byskatteloven har et 100 år gammelt regelverk som hver enkelt kommune skal forholde seg til og det bør være en politisk oppgave å sentralt klargjøre retningslinjer for hvordan loven skal praktiseres i forhold til taksering av eiendommene. Statsråden har tidligere i Stortingets spørretime 13/10 som svar til representanten Svein Flåtten fra Høyre sagt at han vil vurdere lovendringer hvis det kommer tilbakemeldinger om praktiseringen som tilsier slikt behov. I sitt svar til Svein Flåtten sa statsråden følgende:

"Men dersom det skulle vise seg at det er ulik praksis og at det er noe som skjer i mange tilfeller, og det også kan dokumenteres at det her kan ha utviklet seg en praksis som er i strid med intensjonen i bl.a. Bøckmann-dommen, så skal jeg selvsagt se på saken."

Sigbjørn Johnsen (A)

Svar

Sigbjørn Johnsen: Innledningsvis vil jeg nevne at dom 20. desember 2010 fra Romsdal tingrett, som stortingsrepresentant Røbekk Nørve viser til, ikke er rettskraftig. Jeg ønsker ikke å kommentere en konkret sak om eiendomsskatt som er til behandling i rettsapparatet. Jeg kan imidlertid gi en generell beskrivelse av prinsippene for eiendomsskattetaksering av verk og bruk. Med verk og bruk menes typisk industrielle anlegg.
Etter eigedomsskattelova § 8 første ledd skal eiendomsskatten regnes ut etter den formuesverdi (ligningsverdi) som er fastsatt for eiendommen i året før skatteåret. Bestemmelsen er imidlertid ikke satt i kraft på generelt grunnlag. For annen eiendom enn kraftproduksjonsanlegg skal takseringen bygge på reglene i byskatteloven av 18. august 1911 nr. 9 § 4 og § 5.
Byskatteloven § 5 første ledd lyder:

"Ved takseringen ansættes eiendommens takstværdi til det beløp, som eiendommen efter sin beskaffenhet, anvendelighet og beliggenhet antages at kunne avhændes for under sedvanlige omsætningsforhold ved frit salg."

Innholdet i bestemmelsen er nærmere utviklet blant annet gjennom en rekke høyesterettsdommer. I høyesterettsdom inntatt i Rt. 2007 side 149 gir førstvoterende følgende beskrivelse av hovedprinsippene for taksering av verk og bruk:

"(41) Loven regulerer ikke hvordan verdsettelsen nærmere skal skje, men prinsipper for dette er utviklet i praksis:
(42) Taksten skal gi uttrykk for eiendommens objektiviserte omsetningsverdi. Dette ble første gang uttalt av Høyesterett i Rt-1912-501 - som også gjaldt LKABs anlegg i Narvik - og er gjentatt en rekke ganger senere, blant annet i Statnett-dommen i Rt-1999-192. Eiendomsskatten skal følgelig knytte seg til verdien av eiendommen objektivt sett og ikke til den verdi eiendommen har for den aktuelle eier.
(43) Som hovedregel skal verdsettelsen skje på grunnlag av substansverdien. Dette har kommet til uttrykk i en rekke avgjørelser av Høyesterett, jf. særlig Rt-1912-501, Rt-1919-73, Rt-1974-332, Rt-1987-1290, Rt-1991-98 og Rt-1999-192. Ved verdsettelse etter substansverdien tas det utgangspunkt i den tekniske verdien, dvs. gjenanskaffelsesverdien med fradrag for slit, elde og eventuell utidsmessighet.
(44) Begrunnelsen for at substansverdien som hovedregel legges til grunn, er at det er svært vanskelig å beregne salgsverdien av et industrianlegg ved hjelp av prognoser over driftsresultatene, jf. Hydro-dommen i Rt-1974-332. Avkastningsverdien vil kunne variere sterkt fra tid til annen og etter hvilken beregningsmodell man anvender og er vanskelig å vurdere uavhengig av den aktuelle eiers drift. Substansverdien er derimot mer fast og knyttet til den enkelte eiendom.”

Videre framgår det av eigedomsskattelova § 4 annet ledd og tilhørende rettspraksis at man skal medta i taksten gjenstander og utstyr som er knyttet til bygningene på en slik måte at det blant annet vil innebære uforholdsmessige kostnader å flytte disse. Som påpekt i mitt svar til representanten Svein Flåtten 13. oktober i fjor må det foretas en konkret vurdering med hensyn til dette. Det er ikke uvanlig at verdien av tilbehøret langt overstiger verdien av selve bygningene.
Prinsippene for verdsettelsen gjelder generelt, og vil derfor være retningsgivende for taksering av alle verk og bruk i kommuner som skriver ut eiendomskatt på slik eiendom. Jeg kan derfor ikke se at rettsreglene på dette området innebærer en urimelig forskjellsbehandling ved verdifastsetting av verk og bruk innenfor en kommune, eller mellom kommuner. Høyesterett har i sitatet ovenfor pekt på at bruk av substansverdi virker mer stabilt ved svingninger i markedet. Det kan ikke utelukkes at bruk av substansverdi har en tilsvarende effekt ved sammenligning mellom kommuner, kanskje særlig i forhold til verk og bruk hvor verdien er høy som følge av verdifullt tilbehør.
Jeg kan også legge til at Høyesterett snart vil avsi dom i en sak vedrørende taksering av et verk og bruk i Sør-Varanger kommune. I denne saken er det reist spørsmål om man kan anvende substansverdi i et tilfelle hvor eiendommen senere ble omsatt til en langt lavere pris. Jeg utelukker ikke at endelig dom i saken kan videreutvikle prinsippene for taksering av verk og bruk. Utfallet i saken kan derfor få betydning for andre saker om verdifastsetting for eiendomsskatteformål.