Skriftlig spørsmål fra Kjell Ingolf Ropstad (KrF) til arbeidsministeren

Spørsmål

Kjell Ingolf Ropstad (KrF): Haukeland yrkesmedisinske avdeling har ved flere anledninger avsist pasienter som yrkesskadde på grunn av for kort eksponering mot skadelige løsemidler. Det blir henvist til 10-årsregelen for antall løsemiddelår som man må være utsatt for eksponering.
Hvilket vitenskaplig grunnlag ligger bak regelen om antall løsemiddelår som er nødvendig for å få tilkjent yrkesskadeerstatning som følge av løsemiddeleksponering?

Svar

Hanne Inger Bjurstrøm: Jeg vil innledningsvis nevne at det i dag er to spor på yrkesskadeområdet; folketrygdlovens særregler ved yrkesskader og yrkesskadeforsikringsloven. Til sammen sikrer ordningene skadelidte full erstatning. Arbeids- og velferdsetaten treffer vedtak etter folketrygden, mens arbeidsgivers forsikringsselskap avgjør krav om erstatning under yrkesskadeforsikringen.
Det er to sentrale vilkår for rettigheter som yrkesskadd etter begge regelverk; yrkesskade eller yrkessykdom.
For at en sykdom skal kunne likestilles med yrkesskade etter særreglene i folketrygdloven, og derved kunne gi grunnlag for eksempelvis menerstatning, må følgende betingelser være oppfylt:

1. Sykdommen må omfattes av forskrifter om yrkessykdommer m.v. av 11. mars 1997, gitt av departementet med hjemmel i folketrygdloven § 13-4 første ledd andre punktum.
2. Den skadelige eksponeringen i arbeidsmiljøet må omfattes av samme forskrifter.
3. Det må være årsakssammenheng mellom sykdom og skadelig eksponering.

Kravet til årsakssammenheng følger av § 13-4 andre ledd, som lyder slik:

”Sykdom som angitt i forskriftene skal godkjennes som yrkesskade dersom

a) sykdomsbildet er karakteristisk og i samsvar med det som den aktuelle påvirkningen kan framkalle,
b) vedkommende i tid og konsentrasjon har vært utsatt for den aktuelle påvirkningen i en slik grad at det er en rimelig sammenheng mellom påvirkningen og det aktuelle sykdomsbildet,
c) symptomene har oppstått i rimelig tid etter påvirkningen, og
d) det ikke er mer sannsynlig at en annen sykdom eller påvirkning er årsak til symptomene.”

Det er alminnelig erkjent at vilkårene i bokstav a til d er kumulative, dvs. krav som alle må være oppfylt samtidig for å kunne slå fast årsakssammenheng mellom eksponering i arbeid og sykdom. I den utstrekning vilkårene i bokstav a, b og c er oppfylt, foreligger en presumsjon for at vedkommende sykdom er en yrkessykdom. Dette gjelder likevel bare så langt det ikke er sykdom eller påvirkning som gir et mer sannsynlig grunnlag for de aktuelle symptomer (bokstav d). Arbeids- og velferdsetaten har bevisbyrden for et alternativt mer sannsynlig grunnlag for de aktuelle symptomene.
Sentralt står eksponeringsvilkåret i bokstav b. Bestemmelsen bygger på at enhver yrkesrelatert sykdom trenger en viss tid for å utvikles, avhengig av type eksponering, intensitet og varighet. Bokstav b uttrykker en ”objektiv” norm, hvor man må ta stilling til om de aktuelle stoffene - på bakgrunn av påvirkningen i tid og konsentrasjon - kan forklare sykdomsbildet fastlagt etter bokstav a. Dette spørsmålet avgjøres i de konkrete sakene på bakgrunn av generell arbeidsmedisinsk kunnskap.
Selv om det sjelden kan stilles opp bestemte krav til eksponeringens omfang, anvender arbeidsmedisinerne gjerne visse veiledende minstekrav. Det er alminnelig antatt at jevnlig eksponering av løsemidler i om lag 10 år må til for at løsemiddelskade kan oppstå i sentralnervesystemet, jf. Retningslinjer for vurdering med hensyn på løsemiddelskade fra Den norske Lægeforening. Denne grensen er imidlertid ikke absolutt, det er totalmengden av eksponering som er avgjørende.
Massiv eksponering for potente løsemidler (høy fareklasse) over kortere tid kan godtas, dog vanligvis over flere år, mens mer sporadisk eksponering for løsemidler med lavere fareklasse kan forutsette flere enn 10 år.
Det nærmere vitenskapelige grunnlaget for disse arbeidsmedisinske retningslinjene kan en innhente og komme tilbake med dersom det etter denne redegjørelsen skulle være ønskelig. Materialet vil kunne være omfattende.
Avslutningsvis vil jeg presisere at Arbeids- og velferdsetaten forvalter folketrygden og avgjør om lovens vilkår for rett til en ytelse er oppfylt. Arbeids- og velferdsetaten plikter å opplyse saken så godt som mulig før vedtak fattes, jf. forvaltningsloven § 17 sammenholdt med folketrygdloven § 21-1.
Som ledd i utredningen av yrkessykdomssaker innhentes ofte spesialisterklæring fra arbeidsmedisiner. Spesialisterklæringen utgjør – supplert av andre opplysninger – et viktig faktisk grunnlag for avgjørelsen i saken. I den konkrete vurderingen av om det foreligger yrkessykdom etter folketrygdloven, er Arbeids- og velferdsetaten imidlertid ikke bundet av arbeidsmedisinerens syn. Hvis det er tvil om eksempelvis eksponeringsvilkåret, vil Arbeids- og velferdsetaten kunne supplere saken med ytterligere opplysninger fra arbeidsmedisineren som utredet den, eventuelt tilleggsvurderinger fra annen arbeidsmedisiner.

Stortinget.no

Skriftlig spørsmål fra Kjell Ingolf Ropstad (KrF) til arbeidsministeren

Spørsmål

Svar