Skriftlig spørsmål fra Laila Dåvøy (KrF) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:454 (2010-2011)
Innlevert: 03.12.2010
Sendt: 06.12.2010
Besvart: 15.12.2010 av helse- og omsorgsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen

Laila Dåvøy (KrF)

Spørsmål

Laila Dåvøy (KrF): I ordinær spørretime onsdag 1. desember 2010 understreket statsråden at anbud i Helse Vest og Helse Sør-Øst innen hhv rusbehandling og psykisk helsevern var forbeholdt ideelle aktører. Dette unntaket i lovverket er ikke benyttet i anskaffelsen av rehabiliteringstjenester i Helse Sør-Øst som nå pågår. Her har flere kommersielle aktører fått avtale.
Vil statsråden sørge for at Helse Sør-Øst trekker konkurransegrunnlaget, og legger det ut kun for ideelle aktører?

Begrunnelse

Ideelle aktører innen helse-, omsorg- og barnevernstjenester bidrar med stort engasjement og har kompetanse på det de holder på med, og de tar ikke utbytte.
Flere kommersielle aktører innen disse sektorene eies av finansielle investorer, og mange er registrert i såkalte skatteparadiser, det vil si stater der skattene er lave, eller ikke-eksisterende, og hvor det tilbys fullt hemmelighold for selskapsstrukturer og eierforhold.
I 2009 viste undersøkelser gjort av den svenske avisen Dagens Nyheter at Sveriges fire største omsorgsselskaper var eid av investeringsselskaper, også kalt risikokapitalselskaper. Disse selskapene var registrert i skatteparadis som Gernsey, Jersey og Luxemburg. Alle disse selskapene opererer nå i Norge, ett av dem har fått avtale med Helse Sør-Øst om rehabiliteringstjenester.
Etter at kostnader for drift er dekket, betaler selskapene skatt i Norge på overskuddet, og ofte blir overskuddet etter skatt reinvestert i selskapet.
Hvis det betales ut utbytte vil dette også bli skattet. Smutthullet oppstår når selskapet, eller deler av selskapet, blir solgt. Hvis eierne av selskapet er registrert i et annet land, vil pengene for salget bli overført til det landet. Problemet er at skatteparadis ikke gir godt nok innsyn. Dermed har selskapet muligheter til å skjule penger, og selskapet unngår samtidig å betale skatt.

Anne-Grete Strøm-Erichsen (A)

Svar

Anne-Grete Strøm-Erichsen: I 2003 ble det besluttet å overføre finansierings- og bestilleransvaret for opptrenings- og rehabiliteringsinstitusjonene til de regionale helseforetakene, og det ble lagt opp til at det skulle inngås avtaler fra driftsåret 2006. På grunnlag av omstillings- og overgangsutfordringer, ble det gjort endringer i forskrift om offentlige anskaffelser, slik at anskaffelser av tjenester på dette området fikk visse lempninger i prosedyrekrav m.v. Dette var en utvidelse av det unntaket som allerede var etablert for ideelle institusjoner, siden en så at dette ikke var tilstrekkelig for å sikre en god overgang for de aktuelle opptrenings- og rehabiliteringsinstitusjonene. Blant annet så en at det for enkelte institusjoner ville være usikkert hvorvidt de var omfattet av forskriftens begrep ”ideelle”.
Begrepet ”ideelle organisasjoner” er ikke definert i forskrift om offentlige anskaffelser, og det finnes lite veiledning om virkeområdet for bestemmelsen. Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet har skrevet kommentarer til hva som kan defineres som ideelle organisasjoner i en tolkningsuttalelse av 14. april 2005. Dersom virksomheten er en stiftelse, vil dette være et sentralt moment. Det kan ikke utelukkes at andre organisasjonsformer, for eksempel aksjeselskap, også kan karakteriseres som ideelle organisasjoner. Det vil her være et sentralt moment om virksomheten har et kommersielt formål. Det vil si om den skal drives med profitt som formål og generere økonomisk overskudd. Hvis det ikke skal deles ut overskudd, men overskuddet skal ”reinvesteres” inn i virksomheten igjen eller benyttes til å drifte og tilby humanistiske og sosiale tjenester, tilsier dette at virksomheten er ideell. Dersom virksomheten eies av en frivillig organisasjon, vil virksomheten gjerne være ideell. Dersom virksomheten har et samfunnsnyttig formål og eier ikke tar ut overskudd, kan dette tyde på at den er ideell, selv om den ikke eies av en frivillig organisasjon, men for eksempel en familiebedrift.
Ved overføring av bestilleransvar og finansieringsansvar for tilbudet i de private opptreningsinstitusjonene til de regionale helseforetakene, var eierforholdene ulike. Enkelte institusjoner var eid av en frivillig organisasjon, enkelte institusjoner var eid av en stiftelse, noen institusjoner var aksjeselskap og noen institusjoner var familiebedrifter. Det var vanskelig å skille mellom hvilke institusjoner som kunne defineres som ideelle og hvilke institusjoner som ikke kunne defineres som ideelle. Dette er også situasjonen i dag.
Når det gjelder spørsmålet om eventuell avlysning av pågående konkurranse, så er dette et klart rettslig spørsmål. I utgangspunktet kan ingen tvinges til å inngå avtale, og man kan derfor alltid avlyse en konkurranse så lenge avtale ikke er inngått. Det kan imidlertid oppstå et erstatningsansvar ved en eventuell avlysning. Erstatningsansvaret reguleres i forskrift om offentlige anskaffelser §§ 13-1 og 22-1. Der bestemmes det at ”oppdragsgiver kan avlyse konkurransen med øyeblikkelig virkning dersom det foreligger saklig grunn”. Hvis saklig grunn foreligger, kan det derfor ikke kreves erstatning. Når det er valgt å gå ut med konkurranse til både ideelle og private virksomheter, er det neppe en saklig grunn for avlysning at private kommersielle virksomheter vinner deler av anbudet.